Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave Tipsboka

Kapittel 10
Som fortjent

KAPITTEL 10

Det var mørkt da Birger tok på seg rollen som husokkupant dagen etter fru Juls begravelse. Han var fornøyd over denne muligheten fru Juls uheldige, om man kan kalle det det, omstendigheter hadde gitt ham, og han kom seg ubemerket inn. Den fornøyde minen hadde raskt forsvunnet da han innså at han ikke kunne skru på lyset i dette huset, fordi det måtte fremstå som et ubebodd dødsbo.

Birger bråvåkner og han bader i svette. Han hadde tydeligvis sovnet. Det er ikke så mye annet å finne på her i huset mens han venter, enn det å sove og å spise, og dagene har begynt å gå i ett. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe, så i de tyngste stundene må han ty til drømmen om en varm og kritthvit sandstrand for å holde ut.

Mulig ensomheten og det å leve i mørket i et hus som lukter gammelt og fremmed, gjør noe med psyken hans. Han har begynt å drømme om alle syndene sine opp igjennom årene. Det er som om det er «noen» her inne som har som mål å tvinge på ham litt samvittighet og empati. I det siste har han drømt mye om tiden med Iris og Trygve. Tiden da all elendigheten begynte.

Etter ranet forlot han hjembygda og dermed også Trygve, og det uten å fortelle hvor han skulle til noen. Iris hadde fristet med en invitasjon om å komme og bo hos henne i leiligheten hun leide over blomsterbutikken hun jobbet i, og med det øynet han en mulighet til å gå i dekning for en stund.
Det skulle vise seg å bli et turbulent år.

Tanken om hele tiden å kunne bli avslørt for ranet, hadde gjort ham en smule paranoid. Toppet han denne følelsen med den plagsomme redselen for hva som ville skje om en forbanna Trygve fant ham, sa det seg selv at han nok ikke var den enkleste å leve sammen med på den tiden. Birger hadde tatt med seg alle diamantene da han stakk, så det var ikke vanskelig å forestille seg hva Trygve følte for ham. For å unngå at Iris eller noen andre for den del, fant diamantene fra ranet, hadde han valgt å gjemme dem nede i kjelleren i huset han da bodde i.
Birger la diamantene i et skrin som han fant hjemme hos Iris, og så gravde han dette ned i kjellergulvet, som da var et jordgulv, innerst i et hjørne under noen hyller som var satt opp.
Skrinet han hadde valgt å bruke til dette formålet, var et Iris hadde fått av moren sin før hun døde, og nøkkelen som tilhørte det, pleide hun å ha hengende rundt halsen. «Ikke det mest glamorøse smykket, men det får meg til å føle meg nærmere mamma». Det hørtes ut som om hun trengte en unnskyldning for å gå med det.
At det skulle gå hele 30 år til han neste gang kunne beundre de vakre og skinnende steinene igjen, hadde han ikke kunnet forestille seg, og om han i det hele tatt ville ha gjort ting annerledes hvis han hadde visst dette, var han usikker på nå som han endelig var ved målet. Men, han var sikker på at gjensynsgleden ville bli stor, og dette overskygget alle hindrene og utfordringene han hadde møtt på veien tilbake hit.

Etter noen måneder som samboer, var ikke Iris lenger like fristende, flott og freidig som den første gangen de møttes, og han lot seg til slutt lede inn i fristelse av Olea og hennes flotte former.
Det gikk som det måtte gå. Han og Olea var blitt uforsiktige på sine møter fulle av elskov, og de ble tatt på fersken av Iris. Det viste seg at hun ikke var av den typen som tilgir, så det ble satt punktum for forholdet deres der og da. Birger ble kastet på dør.
Skuffet over sin egen uforsiktighet ved å la seg bli fersket på den måten, satte han seg i bilen og freste tilbake til Villvika.

Det gikk ikke lang tid før Trygve var på døra hans. «Hvor i helvete har du vært!?» Trygve gikk rett på sak, og han var, forståelig nok, ikke fornøyd. Birger ville også følt det på akkurat samme måte, om det var Trygve som hadde stukket av med deres felles bytte. Skulle han redde situasjonen, hadde han rett og slett ikke noe annet valg enn å prøve å roe ham ned etter beste evne, og å overtale ham med at de lå trygt der han hadde gjemt dem i noen måneder til. Det Birger ikke visste, var at Iris hadde sagt opp jobben i blomsterbutikken da han dro, og hadde selv valgt å forlate Liljenes, med det resultat at verken han eller Trygve ikke lenger ville ha så enkel tilgang til kjelleren som han trodde. Han hadde ikke sett dette
komme.

Planen hans om å innynde seg Iris lenge nok til å kunne grave fram byttet sitt, ja, også Trygve sitt, gikk i grus da han dro innom butikken noen måneder senere og spurte etter henne. Svaret han fikk, var som å få et uventet knyttneveslag i magen. Lufta gikk helt ut av ham. Da han dro tilbake med de dårlige nyhetene til Trygve, klikket det for Trygve. «Jeg har faen meg vært tålmodig med deg. Lenger enn
nødvendig, og lenger enn du fortjener!» freste han mot Birger. Han var ikke nådig. «Dette gidder jeg ikke. Jeg henter de diamantene selv».
«Tenk på hva du gjør, ba Birger. Det skal så lite til for å bli oppdaget, og nå som vi endelig har fått dette ranet på god avstand…» «Ikke glem drapet du stod for også», avbrøt Trygve. «Ja, altså, dette begynner vi nå å få på avstand. Skal vi ikke bare vente litt til?»
«Ikke faen, jeg vil se de diamantene. For alt jeg vet, har du allerede solgt dem og tatt pengene selv!» Ett år i uvitenhet om både Birgers og diamantenes tilholdssted, hadde gjort ham både mistenksom og paranoid.
Etter å ha prøvd å snakke Trygve til fornuft i over en time, gikk han i sinne, men han hadde ikke gitt opp enda. Han kunne ikke risikere noen dramatikk i regi av Trygve i blomsterbutikken. Hvordan skulle han kunne klare å kneble han litt lenger?

Da han satt i bilen og tente seg en sigarett, så han Trygve komme løpende ut av leiligheten sin. Det så ut som om han hadde det veldig så travelt. Idéen kom som lyn fra klar himmel. Birger startet bilen, og tråkket hardt på gasspedalen. Det siste han så før Trygve fløy over bilen og etterlot en stor bulk i både panseret og taket på den, var Trygves forskremte blikk da han skjønte hva som var i ferd med å skje. Birger stoppet bilen for å legge Trygve i bagasjerommet.
Adrenalinet pumpet og Birger sendte nervøse blikk rundt seg hele tiden mens han slet med å få ham oppi. Det var ikke noen enkel jobb å løfte en slapp og tung slabbedask av en fyr oppi bagasjerommet, men Birger klarte det til slutt, og det uten et eneste øyenvitne. I hvert fall ikke noen som han kunne se.

Ikke visste han hvor idéene hans kom fra, mulig de var litt korttenkte, men i en situasjon der gode råd er dyre, tar man noen ganger den billigste utveien. Nå var målet innsjøen i Villvika. Det var på tide å kvitte seg med både bilen og Trygve.

Birger setter seg i lenestolen i stuen for å roe ned nervene etter drømmen.
I tillegg sitter påkjenningen etter nesten å ha blitt avslørt mens han lette oppi containeren, som stadig ble fylt opp med nytt skrot fra butikkens kjeller, i kroppen.
Dette er noen dager siden nå, men det kan virke som om han ikke tåler så mye stress og spenning som han gjorde før. Han er 55 år og burde kunne sies å være en mann i sin beste alder, men det harde livet han har levd, har nok plusset på en del antall år på den kontoen. Kroppen har fått gjennomgå uten at han har brydd seg om det før, men nå når sannheten kommer for en dag, angrer han på det. Han skulle faktisk ønske at han var i bedre form.

Han har kommet et steg lenger, for etter nøye saumfaring av søppelet, kan han konstatere at det han leter etter fortsatt må være nede i kjelleren.
Har han flaks, vil det ligge akkurat der han hadde gravd det ned for så mange år siden.

Endelig hadde det begynt å skje ting nedi den forbasket rotete kjelleren. Tidligere i uken hadde han hatt muligheten til å snike seg ned i kjelleren.
Butikken var åpen og det var mange mennesker innom. Mathilde var opptatt bak disken, og derfra kunne man ikke se bort til kjellerdøra. Birger benyttet muligheten, latet som ingenting, åpnet kjellerdøren og gikk ned trappen. Det vil si, prøvde å gå ned trappen, for han kom ikke så langt, før han måtte gi opp forsøket og gå opp igjen. Han flyttet på et par ting før han innså at det bare var å gi opp. Her måtte han ha bedre tid og være sikker på at han ikke ville bli oppdaget. Heldigvis var det ingen som hadde lagt merke til at han kom ut av kjellerdøren igjen.
Selv om forsøket var mislykket, følte han at han var i gang med prosjekt «redd Birgers framtid». Han trakk hetta over hodet da han gikk ut i regnet igjen.
Sammen med bjella som ringte sitt farvel da han gikk, hadde han hørt Mathilde rope muntert etter ham «Hadet, og velkommen igjen!»
Hun ønsket ham velkommen tilbake, hun skulle bare ha visst hvor mye han ønsket å ta henne på ordet.

Det var ikke bare han som hadde vist interesse for andres avlagte skrot. Damen som han har sett gå gatelangs på kveldstid for å samle flasker, hadde også hatt samme container som mål. Mens han stod med skrot opp til knærne og konstaterte at det han lette etter enda ikke hadde funnet veien opp fra kjelleren, så han damen komme mot ham med målrettet gange. «Hva skulle han gjøre nå? Gjemme seg?»
Nei, han bestemte seg for å hoppe i det. Bykset hans ut av containeren, kom uventet på henne, og hun snudde raskt på hælen og løp i retning matbutikken. Plutselig slo en tanke ham. «Var det ikke noe kjent med henne?» Han var litt usikker, men den rare måten å løpe på, med beina ut til hver side, mente han å ha sett før.
Han var svartkledd med hette, så han var sikker på at hun ikke hadde sett annet enn konturene av ham fra gatelyktene. Uten dem, ville det også vært vanskelig for ham å se noe i mørket, ellers ville han nok ha knust lyspærene for å unngå å bli oppdaget.

Mens han sitter der i fru Juls lenestol og nyter det siste glasset av konjakken hennes, lar han drømmene få fritt spillerom. Han leker med tanken på det livet han snart vil kunne nyte. Et liv i luksus. Det skulle bli et tilbaketrukket og rolig liv. For ham var ordet luksus ensbetydende med et liv uten å måtte tenke på hvordan og om han i det hele tatt vil få råd til mat neste dag.
Når det gjelder mat, gikk han tom for dette ganske raskt, og uten så mye penger tok det ikke lange tiden før desperasjonen innfant seg. Det var når sulten gnog som verst i den tomme magen hans og han var på nippet til å kikke i naboens søppelbøtte, at han kom på idéen om å prøve søpla utenfor matbutikken.

ens søpla hos naboen bare ville bestå av middagsrester rett fra tallerkenen, var han sikker på at butikken kaster mat som fortsatt er i emballasjen.
Han finner raskt ut at dette er en strålende idé, for allerede første forsøk i søpla utenfor butikken, innbringer to fulle bæreposer med mat som de har kastet.
Han er svært nøye med å rydde etter seg, sånn at de som jobber der ikke skal skjønne hva som er på gang. Det vil jo være synd å måtte komme til låst matfat neste gang han trenger noe å spise. Maten har gått ut på dato, men det er ikke snakk om mange dagene, så det gjør ikke ham noe. Og, den er gratis, ikke minst. Han er i godt humør og lager seg et skikkelig herremåltid.
«Dette har jeg fortjent.»
Birger hever glasset, «Skål for meg selv!» og tar siste slurken. Han kjenner først på smaken når siste dråpe finner veien ned i magen. Han er ikke vant med så dyre dråper som konjakk, men denne synes han smaker gammelt.
Noen dager senere tar han seg en ny “handletur”, men denne gangen er det mest for å få tiden til å gå. Han har funnet mye mat, og for best mulig oppbevaring av denne, går han ned i kjelleren for å se om det er litt kjøligere der enn oppe på det varme kjøkkenet.

Her nede kan han bruke lommelykt. Han har blitt vant med å leve i mørket i sin egen ensomhet, og med radioen som eneste underholdning, men når det er trygt å bruke lommelykt uten å bli oppdaget, velger han selvfølgelig det. Ting blir liksom litt enklere med lys.

Birger skvetter til når han åpnet en skapdør for å se om det er ledig plass i dette. «Hva i helvete!» Han skriker høyt og snubler bakover. Det er så vidt han klarer å holde seg på beina.
Vettskremt og med oppkast på vei opp i halsen, stirrer han inn i to tomme øyehuler.

Birger finner ikke noe han kan kaste opp i, og ender med å grise til det meste av kjellergulvet. «Faen! Akkurat det jeg ikke trengte nå!»
Det er visst ikke bare han som bærer på hemmeligheter. Hemmeligheter som vil ødelegge ditt gode navn og rykte for alltid. Hemmeligheter som vil endre hvordan vennene dine tenker om deg.
Fru Jul hadde et lik i skapet!

Han er et lite øyeblikk usikker på om hun faktisk var klar over den usjarmerende skikkelsen her nede, men den usikkerheten varer ikke så lenge. Dette måtte hun da ha vært fullstendig klar over.
Birger tipper at liket er over 20 år gammelt. Ikke at han er noen spesialist i likavdelingen, men dette er ikke av nyere dato. Såpass klarer han å fastslå.

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

Skriv ut

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar