fbpx
Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Som fortjent?
Kapittel 5

KAPITTEL 5

Året er 1988.

«Faen, hvorfor gjør du ikke som jeg sier! Få opp farta!» Han tar et skritt bakover, bare sånn for å få bedre oversikt over situasjonen. «Opp med farta, sier jeg!»
Gullsmeden står helt stille. Han er kritthvit i ansiktet, pupillene er utvidet og han stirrer på Birger som står der med en finlandshette trukket nedover ansiktet, og peker på ham med en pistol. Han leer ikke en finger. Den eneste bevegelsen fra mannen, er den mørke flekken langs låret på buksen som stadig blir større og større.
Birger blir stående et par sekunder før han skjønner at denne mannen absolutt ikke er av det sterke kalibret, og så skvetter han til når gullsmeden plutselig begynner å vifte med armene mot ham. Han ser helt forvirret ut.
Birger roper en gang til «Neimen, se å få opp farta da mann. Gi oss de diamantene!»
Han kjenner stresset trenge på.

«Du!», han henvender seg til damen med høysåtehåret, den utringede toppen og det korte skjørtet som står der med redsel i øynene og med hendene hevet. «Putt diamantene oppi denne posen med en gang!»

Trygve, kompanjongen til Birger, som tydeligvis ikke har annet en beundrende øyne for denne veldreide damen, slenger en svart velurpose på disken til henne.
«Vær så snill å skynde deg», nesten hvisker han til henne.
Hviskingen til Trygve gir balanse og ro i rommet. Det er i hvert fall noe han selv er overbevist om, for ropingen til Birger synes han ikke noe om.

Damen som de av navneskiltet kan se heter Flora, putter diamantene de er ute etter, kjapt nedi posen og slenger den tilbake til Trygve.
«Her!» skriker hun høyt. Hun høres sint ut, men det forskremte blikket hennes røper henne. Det er nok heller adrenalinet som har skrudd opp volumet på stemmen hennes.

Det virker som om ropet hennes har vekket gullsmeden til live igjen, for nå begynner han å rope og kjefte på Birger og Trygve. Inntil da, har Birger følt at han har hatt noenlunde kontroll på situasjonen. Ikke at å rane en gullsmed er noe han pleier å gjøre, og selv om han måtte heve stemmen uten å få fram noen reaksjon fra gullsmeden, har skuldrene vært senket.
Nå derimot, etter å ha kommet til live igjen, begynner gullsmeden å rope til dem.
«Dere stjeler fra meg!» Birger himler med øynene. Som om det ikke var klart nok? Måtte det liksom en bekreftelse til? «Ja, du har helt rett, men nå er det våre diamanter!»
Birger ser mot posen som Trygve nå holder trygt i hendene.

Gullsmeden øyner en mulighet idet Birger slipper ham med blikket sitt, og han gjør et byks mot ham. Uheldigvis for gullsmeden, er Birger rask i reaksjonen og dermed også kjapp på avtrekkeren. Han skyter gullsmeden i brystet.
Trygve ser forskrekket på Birger. «Hva faen er det du gjør?», hører han ham rope. «Drap var ikke en del av avtalen! Hører du!»

Birger hører Trygve rope som om han var langt unna, smellet er øredøvende og vil tiltrekke seg oppmerksomhet, noe som igjen vil bety flere vitner, og det ganske raskt. Han ser gullsmeden ta seg til brystet, sende ham et tomt blikk for så å falle om. Alt skjer som i sakte film.
Gullsmeden har fått nok en flekk som vokser seg større på klærne sine, men denne gangen gjør ikke flekken skjorta bare mørkere, den farger skjorta blodrød på brystet.

Birger og Trygve hadde spanet på flere gullsmeder før de bestemte seg for å slå til mot denne. Det var flere grunner til dette. Den ligger litt avsides til, i tillegg til å ligge flere mil unna Villvika, hvor de kommer fra. De er derfor sikre på at de ikke vil risikere å bli gjenkjent av noen. Butikken ligger ikke langt unna et skogholt, og her har de parkert bilen for at den ikke skal bli satt i sammenheng med ranet. Butikkens bakdør leder ut til en grusvei som igjen leder mot bilen. Alt så ut til å ligge til rette for et ran av typen kjapt inn og kjapt ut, og når de så at butikken enda ikke hadde fått installert overvåkingskamera, ble avgjørelsen enkel å ta. Denne gullsmeden skulle bli redningen deres.

Det er ikke bare smellet fra pistolen som tiltrekker seg oppmerksomhet lenger. Nå har Flora begynt å hyle av sine lungers fulle kraft, og Birger og Trygve tar bena fatt og løper alt de orker mot bilen, uten å se seg tilbake.

Hjemturen er godt planlagt. De skal kjøre en stor omvei, og denne skal de bruke et par dager på. Dette i tilfelle de ville bli nødt til å riste av seg eventuelle personer som lever på den riktige siden av loven, i motsetning til dem.
De kjører en hel time i stillhet.
«Dette gikk ikke helt som planlagt», det er Birger som brøyter stillheten først.
Trygve sender ham et drepende blikk. «Nei, og det er det du som skal ta ansvaret for.»
Birger tar hintet, og de kjører enda noen timer i stillhet.

Nok en gang er det Birger som bryter stillheten. «Vi trenger bensin. Jeg stopper her borte. Trenger du noe?»
Trygve er stille. Han sier ikke ett eneste ord.
Mens Birger fyller bensin på bilen, går Trygve bak bensinstasjonen for å lette på trykket, noe som han gjør på flere måter enn bare å tisse. «Faen! Faen! Faen!» kan man så vidt høre fra baksiden hvor Trygve står. Han har også behov for å slippe ut litt aggresjon.

Birger kjenner seg usikker på hvordan han skal takle denne dramatiske situasjonen.
Da han ba Trygve om å bli med på ranet, var han sikker på at han var den rette mannen å ha med. Han visste at det måtte en «sterk mage» til for å gjennomføre et ran. Men et drap er det ikke alle som har sterk nok mage til å gjennomføre, og etter Trygves reaksjon er han ikke lenger sikker på at han har gjort verken det ene eller andre riktige valget i dag. Kanskje Trygve bare vil trenge noen timer til for å klare å roe seg igjen. Selv om det innebærer en risiko å ha med en kar på randen av bristepunktet, bestemmer han seg for å være tålmodig, og gi ham den tiden han trenger, men bare til de kommer hjem igjen.

Birger betaler for bensinen og kjøper med seg noen brus og sjokolader. Kanskje litt sukker i kroppen vil få Trygve inn på andre tanker.
Da mørket senker seg, kommer de fram til det første planlagte overnattingsstedet. Et hotell i fjellheimen. De har gjort reservasjonene på forhånd, og etter å i taushet ha sjekket inn på hvert sitt rom, går Birger ned i baren.
De trenger begge avstand fra hverandre, så han inviterer ikke Trygve med seg ned. I og med at det er Birger som har kommet med idéen om ranet, føler han også at det er han som skal ha ansvaret for diamantene. Disse har han plassert i safen på rommet, og han er ganske så trygg på at de vil ligge der til han kommer tilbake, for dette stedet er ikke av det mest besøkte, for å si det sånn.

Birger legger raskt merke til en dame som sitter ved bardisken når han kom inn i baren. Blikkfanget har langt svart hår med krøller, og de trange klærne overlater ingenting til fantasien. Etter å ha fått ølet sitt, hever han glasset mot henne og former ordet «skål» med munnen. Noe ved ham må ha fristet, for hun skåler tilbake, før hun reiser seg og kommer mot ham med en gange som kan få hver hake i baren til å falle i gulvet.

Birger blinker ikke med øynene, mens han nyter synet av henne, samtidig som han må forsikre seg om at det er øl som renner nedover haken, og ikke sikkel. Han kan jo ikke virke altfor desperat heller.
De setter seg tilbaketrukket i den dunkleste og stilleste delen av baren.
Store tunge skinnstoler gir dem også litt mer privatliv i hjørnet der de sitter.
«Jeg var redd jeg skulle bli nødt til å tilbringe nok en kveld alene i baren, så jeg må innrømme at jeg ble veldig glad da du dukket opp».
«Etter en slitsom dag, var det deilig å komme hit til synet av en slående vakker kvinne i kveld».
Han føler han har levert en ganske bra replikk, spesielt når han får to flotte dådyrøyne rettet mot seg.

Birger bestiller en flaske vin til Iris, som hun heter, og seg selv.
Samtaleemnene er for det meste overfladiske for hans del. Han kan jo ikke la seg rive med, og risikere at han plutselig sitter og plaprer i vei om hvorfor han egentlig er her.

Iris kan fortelle at hun er der på helgetur påspandert av sjefene sine. De hadde hatt mye å gjøre i en periode, og siden det aldri er nei i hennes munn når det er behov for ekstra hjelp, viste de henne sin takknemlighet ved å gi henne denne turen.
«At jeg skulle treffe sånt hyggelig selskap, måtte jo bare være å anse som en bonus», nærmest snøvler hun over stearinlyset på bordet.
Hun er mer av den fascinerende typen, enn den elegante, og Birger er fascinert.
Alt han får med seg, er at det aldri er et nei å få fra hennes munn, og han blir lengtende i blikket. Selv om hun har drukket nesten hele vinflasken alene, merker Iris forandringen i blikkene han sender henne, og sier plutselig «Jeg går kommando». «Hæ?» kommer det spørrende fra Birger.
«Kommando? Hva mener du med det?»
Iris ler. Den magiske stemningen blir brutt av latteren som følger, men etter å ha fått forklart ham at det betyr at hun går uten truse, får han mest lyst til å krype mot henne under bordet, spre beina hennes fra hverandre og hilse på. Han er ingen mester i å forføre, men det viser seg raskt at hun ikke er vanskelig å be.

Vinflasken er tømt og han har fått telefonnummeret hennes.
De blir enige om å trekke frisk luft, og med en gang de kommer utenfor, hopper hun på ham. «Er det mulig at det finnes noen som er mer utsultet enn ham?»

Det blir ikke tid til å finne seg noe avskjermet sted. Her er det bare å trå til og hjelpe kvinnen i nød før denne muligheten forsvinner. Mulig han drømmer, men å klype seg i armen er ikke noe alternativ nå. Her gjelder det å smi mens jernet er varmt.

Iris har allerede dratt ned glidelåsen på buksen hans, og hånden er godt plassert rundt hardheten hans. Iveren hennes smitter over på ham, og han presser henne opp mot veggen de står ved. Iris drar opp skjørtet sitt, og hjelper ham med å finne veien inn i varmen hennes. At de er godt synlig for eventuelle forbipasserende er det ingen av dem som tenker på.

Seansen varer ikke lenge. Ingen av dem har vært sammen med noen på denne måten på lenge, og dette, sammen med spenningen av å være ute i det fri, gjør at det ikke tar lange tiden før de begge er i mål.
De retter på klærne sine og tar seg hver sin røyk, før de takker pent for samværet og går hvert til sitt. «Ring meg!», roper hun etter ham, og han gir henne tommelen opp til svar.

Birger finner roen med en gang hodet treffer hodeputen. Han har fått ro i sjelen, og Iris viste seg å være oasen. Dette var noe han sårt trengte akkurat nå.

Etter planen, skal de kjøre videre klokken åtte neste morgen, men fordi frokosten ikke starter før da, har de flyttet tidspunktet for avreisen til klokken ni. Dette var den eneste samtalen som hadde blitt utvekslet dem imellom i går kveld.
Birger sitter allerede ved frokostbordet når Trygve kommer inn. Han forsyner seg grådig av utvalget, og setter seg ned sammen med Birger.

«Sovet godt?» Birger prøver seg fram for å se hvordan humøret hans er.
«Det er ikke så lett å få sove når sulten gnager og synet av en døende gullsmed hjemsøker deg på netthinnen, så svaret er nei, jeg har ikke sovet godt.»
Birger synes nesten litt synd på Trygve. Det var hans feil at han led seg gjennom kvelden og natten i går, men Trygve visste at det innebar en viss risiko å være med på ranet da han takket ja, så Birger lar seg ikke overmanne av empatien som prøver å nå til overflaten.

Etter tre kaffekopper og en god frokost, går de for å sjekke ut. Det lille de har med seg av pikkpakk, er allerede båret ut i bilen.
På vei mot resepsjonen, griper Trygve brått og hardt om armen til Birger.
«Hvor er diamantene?»
«Hysj! Kunne du kanskje være litt mer diskret? Jeg har dem i bukselomma mi, ingen fare.»

Trygve ser spørrende på Birger som plutselig får et veldig stivt og påklistret smil om munnen. Blikket hans leter febrilsk etter en mulighet til å slippe unna. «Halloooo!» Trygve snur seg i retning Birgers blikk, og ser en smekker og blid dame komme vinkende mot dem. Hun takker for i går, og Birger ser et øyeblikk ganske så brydd ut.
«Selv takk», sier han, og på stemmen å tyde, tenker Trygve det er best å ikke si noe. Etter utsjekk, følger hun dem ut. «Kan vi få noen til å ta et bilde av oss før dere drar? Et lite minne om en veldig hyggelig helg.»

Bildet blir tatt av alle tre samlet foran Birgers bil. De takker hverandre nok en gang for gårsdagen, og hun står på parkeringsplassen og vinker dem videre når de kjører avgårde.

Ferden videre går med til mer surmuling fra Trygve, og Birger begynner å bli lei. Planen var å overnatte et sted til før de skulle kjøre hjem, men nå er Birger usikker på om han i det hele tatt vil holde ut dette en dag til. I tillegg har han fått bange anelser rundt bildet de hadde latt Iris ta av dem sammen med henne og bilen. Hva om noen har sett den under ranet, og så sitter hun der med et bildebevis? Han lar være å tenke dette høyt.

Birger skrur på radioen for å høre på nyhetene. «Vi setter over til vår utsendte mann i Løkstad, hvor et diamantkupp ble gjennomført på den mest brutale måten man kan tenke seg. To maskerte menn kom seg unna med diamanter av foreløpig ukjent verdi, etter å ha skutt ned og drept eieren av gullsmedbutikken. Ranerne ble sett løpende mot et skogholt, men etter dette er det ikke gjort noen sikre observasjoner av disse mennene som er å anse som farlige», lyder det fra radioen.
«Hører du, Trygve. Vi har ingenting å være nervøse for. Holder vi tett om dette og venter en stund med å selge diamantene til alt har roet seg, vil vi kunne se fram til å leve grevens glade dager i mange år fremover. Hva sier du?»
Trygve blir litt lettere til sinns. Det føles godt å få bekreftet at det ikke er noen som leter etter dem. «Joda», sier han med litt mildere stemme enn han har hatt det siste døgnet. «Det blir kanskje bra til slutt.» Han sukker.

Da de kommer hjem, har Trygve enda ikke klart å roe seg helt, og Birger trenger å komme seg vekk før han gjør noe han vil angre på.
Han ringer Iris som selv akkurat har kommet hjem, og han lar seg ikke be to ganger når hun ønsker ham velkommen hjem til seg.

 

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

print

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar