Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Som fortjent?
Kapittel 4

KAPITTEL 4

De sitter på benken og snakker i solskinnet. Det hele er veldig idyllisk, med grønne frodige trær rundt dem og solen som varmer så godt. Det er deilig med sommer.
Varmen tar henne flere år tilbake til armkroken hans, hvor hun tilbrakte mange timer. Mathilde tar seg plutselig i å savne det å kunne krype inn i en favnende armkrok, hans armkrok. Nå om dagen tar hun fornøyd til takke med at lenestolen alltid er der for henne.

Hun blir varm i kinnene. For å løsrive seg fra tankene hun nå er på vei inn i, trenger hun en avledning. Det er fem år siden de skilte lag på samme stedet som de nå sitter sammen igjen. «Hvordan har du hatt det i disse fem årene, Espen?»

«Etter at Håp døde, hadde jeg en tung sommer» sier han. «Det var ikke bare sommerferien som var tung, men det at alle rundt meg var bortreist i tillegg. Er man alene, kan sorgen gjøre at ensomheten så uendelig tung. Dette gjorde meg sulten på kontakt med andre som kunne spre litt lys i min tilværelse. Etterhvert, når kameratene mine kom hjem igjen og jeg fikk noen å snakke med, lettet trykket litt, om jeg kan si det sånn. Det er en sorg jeg har lært meg å leve med, for jeg har akseptert at følelsene rundt dette er noe som aldri vil gå over.»

«Akkurat sånn føler jeg det også. Hun er med meg i tankene og i hjertet mitt, så jeg vil aldri glemme eller komme over dette, men jeg har lært meg å leve med det utenkelige som skjedde. Jeg har henne med meg hver dag, og er takknemlig for den lille tiden vi fikk med vår lille rødhårede jente.»

«Ja, er det ikke rart? Havner man i en sånn utenkelig situasjon, og man ikke kan få alt, tar man til slutt til takke med den lille tiden man får utdelt samt minnene.» Han får et drømmende blikk og øynene fylles med tårer.

For å få ham på andre tanker, spør hun lett «Hvor pleier du å reise på ferie?» Hun trenger denne avsporingen, for hun er ikke klar for å snakke mer om fortiden. Tanken på å åpne opp det såret som nå er lukket, skremmer henne, og hun er rett og slett redd for hvordan hun ville reagere i hans nærhet. Trøstesløsheten føles så tung å bære på, og hun ønsker ikke å gi den mer plass i hjertet hennes nå.

«Italia», kommer det kjapt fra Espen. «Italia for alle penga!» Mathilde skvetter litt over å bli dratt tilbake til virkeligheten med en sånn glad entusiasme.
«Jeg elsker maten og menneskene, og jeg blir alltid så glad og varm inni meg når jeg er der. Når jeg er på ferie, er det en blanding av avslapping og trening som gjør den til min perfekte opplevelse.»
«Jeg synes det høres ut som om du drar på treningsleir.»
«Neida, men jeg liker ikke å ligge rolig på en solseng hele ferien, så da bytter jeg på å ligge vannrett i sola og å nyte landskapet fra sykkelsetet med vind i håret…
Han tar en liten pause, og hun ser opp på ham. De bryter de ut i latter.

«Unnskyld,» sier hun. Godt han ikke er hårsår.
«Vel, selv om håret er borte nå, er det ikke så lenge siden jeg kunne si det.»

«Noen av de fineste sykkelturene jeg har vært på, har vært i Italia. Rolige fine turer langs frodige snirkelveier gjennom drueranker og oliventrær. Det burde du prøve en gang, Mathilde.»

Hun kan si seg enig i Italia som ferieland nr. 1, men sykling? «Nei, jeg kan si med en gang at sykling ikke er noe for meg, men jeg lover å tenke på det om jeg noen gang skulle fått et tilbud om en elektrisk sykkel.»
«Jeg har selv vært noen ganger i Italia, men ikke på ferie. Jeg har reist sammen med en venninne for å hjelpe henne med å finne egnede feriehus for utleie til firmaet hennes. Det var ikke av typen glamorøs jentetur, men heller mer av den gode og velgjørende venninneturen. Vi opplevde mye morsomt, interessant og spennende sammen på disse turene.»

Espen blir nysgjerrig, og vil veldig gjerne høre litt om reisene deres.
Mathilde starter med det aller første stedet som de hadde besøkt, Villa Anna Sofia.
«Premieredagen for prosjektet «å finne feriehus verdt å besøke», startet med et besøk til et idyllisk hus som heter Villa Anna Sofia. Det var i hvert fall idyllisk på utsiden…”
“Vi fløy til Pisa, og bilen vi fikk utlevert var en Lanzia Musa, vi skulle altså bruke Musa til å komme
oss rundt i Italia med.» Humoren og den smittende latteren hennes er noe han alltid hadde likt, og Espen må le. «Jasså, hvordan gikk det da?», spør han med glimt i øyet.
«Perfekt!», svarer hun og blinker lurt tilbake.

«Det ble en opplevelsesrik og uforglemmelig tur, og jeg sitter igjen med mange gode og ikke minst morsomme minner. Det var akkurat det jeg trengte for å få tankene mine over på andre ting på den tida. Mine arbeidsoppgaver i Italia bestod i å være en ærlig kritiker, gjerne ned til den minste detalj, og sekretær. Du vet,» sier hun, «jeg er jo både ærlig og kritisk, så jeg utførte oppgavene mine med perfeksjon.»

«Etter å ha tatt oss tid til lunsj, fant vi fram til villaen, hvor vi ble møtt av en veldig hyggelig kar. En kanskje litt i overkant overstrømmende og hyggelig kar i blå velurdress. Vi måtte smile til hverandre i et skjult øyeblikk, for denne mannen var tydeligvis lykkelig påvirket av mer enn besøket fra to
blondiner fra Norge.»
Mathilde fortsetter å fortelle med iver i stemmen. Dette besøket har tydeligvis gjort inntrykk.

«Vi ble vist rundt i denne flotte villaen og på dens praktfulle eiendom. Villaen var fylt til randen av overdådig stæsj, og mye av det som var der, var ting som jeg ville assosiert med funn fra et loppemarked. Du vet, sånn Chabby Chic-stil, hvor Chic er byttet ut med overflod eller Over Kill om man skulle brukt engelske ord.»
Espen avbryter henne, «Chabby Over Kill, høres ikke ut som en stil jeg ville gått for, selv om jeg har totalt mangel på smak når det kommer til interiøret.»

Mathilde smiler og fortsetter, «Tro meg, det er ikke å anbefale om du er allergisk mot støv i hvert fall.» Espen ser på henne «Ok, støvsamlere er definitivt ikke noe for meg. Dette minner meg på at jeg må få kjøpt meg en støvsuger.»

Mathilde smiler fortsatt. «Etter omvisningen, hvor jeg gikk bak Maria og eieren for å observere, lytte og notere etter beste evne, ble vi innlosjerte på rommene våre. Vi fikk hvert vårt rom med en dør mellom. Maria fikk rommet hvor det ble sagt at Anna Sofia skal gå igjen. Det var ikke akkurat noe hun ble overlykkelig for, og hun spurte derfor pent på om hun kunne få den ene av de to sengene inne på rommet jeg hadde blitt henvist til.»

«Den natten sov vi nesten ikke i det hele tatt. Det var glippe under dørene, noe som resulterte i at det var veldig lytt der. I tillegg lot eieren musikken stå på nede i første etasje. Dette er noe han pleier å gjøre for stemningen sin skyld. For vår del kunne stemningen vært mye bedre om vi ikke hadde blitt fortalt om gjenferdet på rommet ved siden av og spøkelsesmusikken som kom nedenfra». Mathilde rister på hodet. «Vi sørget for at døren var lukket og låst, og jeg angret hele natten igjennom på at jeg ikke hadde tatt
med meg ørepropper.»

Espen drømmer seg vekk sammen med henne, og han kjenner at han kan sitte i timevis og høre på henne fortelle. Nå skulle han ønske at tiden ikke gikk så fort, for det var lenge siden han hadde følt sånn trivsel i andres selskap og samtidig ledd så godt og så mye. Når han fikk tilbudet om å ta
over barndomshjemmet, var han i tvil om det var en god idé. Nå er han ikke i tvil lenger. Han angrer slett ikke på at han har kommet tilbake til Liljenes.

Etter å ha fortalt om vannet fra dusjen som rant fra badet, gjennom soverommet og under døren for så å ende ute i gangen, pluss kjeksen og teen til frokost sammen med den eksentriske eieren, avslutter hun
historien sin med «Vi var definitivt enige om at ting bare kunne gå en vei etter det besøket. Nemlig oppover.»

Espen kan ikke annet enn å innrømme at han ville følt det på akkurat samme måte etter å ha hørt denne historien.

Begge var blitt sultne, og fordi ingen av dem ønsker å avslutte dagen enda, blir de enige om å fortsette den hyggelige ettermiddagen med en burger på den lokale restauranten som er kjent for sin veldig gode mat.
Når hun er her, pleier ikke Mathilde å spare på kaloriene, og satser heller på å tilbringe litt tid i en smakfull himmel med favorittburgeren som har cheddarost både inni og oppå. Espen lar seg overbevise over hennes burgerentusiasme, og bestiller det samme.
Maten kommer på bordet og Mathilde kjenner vannet piple fram i munnen.
Hun gleder seg til å sette tennene i burgeren, men stopper like i det hun skal til å kaste seg over den. Hun ser opp og rett inn i de blå smilende øynene hans. Hun tar seg sammen og spiser pent, i hvert fall så pent det lar seg gjøre når man spiser med hendene. Burgerpent.

All snakk om Italia hadde vekket lysten på et glass Prosecco, lykkebobler i glass, og hun bestiller dette pluss et glass vann. Begge kan gå hjem, så Espen bestiller seg et glass øl.

Espen har lyst til å høre mer om hennes turer til Italia sammen med Maria.
«Har du en annen god historie fra turene deres?»
Mathilde har mange historier på lager, og hun lar seg ikke be to ganger.

Det må bli historien om stedet som lå like ved en kirkegård, selv om hun vet at denne historien nok ikke vil gjøre henne til noe glansbilde etter at den har sett dagens lys.

«Det var en sånn kirkegård hvor man er begravd over bakken», begynner hun med litt mørkere og tilgjort stemme, sånn for å sette et skummelt preg på stemningen.

«Vi ankom stedet utpå ettermiddagen. Det var et helt nytt sted og det var ikke lenge før det skulle åpnes for feriegjester. Vi ble tatt imot av en meget hyggelig dame som viste oss rundt. Igjen gikk jeg et skritt bak, og tok notater.»

Han avbryter «Men, var dette en villa?»

«Nei», fortsetter hun, «i motsetning til den forrige historien, var dette var en stor eiendom med mange leiligheter, mer en resort. Alt var nytt og delikat, så denne eiendommen falt godt i smak både hos Maria og meg. Da omvisningen var overstått fikk vi hver vår nøkkel til hver vår leilighet.»

«Det må jeg si, hver deres leilighet må jo ha vært luksus når man tilbringer det meste av tiden i løpet av en hel uke sammen.»
«Ja, vi kan jo si det, men hyggelig var det ikke. Ikke for meg som tidligere på kvelden hadde lagt merke til denne kirkegården i nærheten, og som plutselig og av en ukjent grunn ble mørkeredd.»
«Du har ikke vært mørkeredd før?»
«Nei, aldri, verken før eller etter. Det hadde nok litt med at vi var helt alene på denne store resorten, og mye med den tidligere nevnte kirkegården. Den natten hadde jeg to kniver på nattbordet.»
«Ok. Var ikke det litt vel overdrevet? Følte du deg tryggere med dem der, da?»
«Trygg var vel kanskje ikke rette ordet, for rett før jeg sovnet, måtte jeg jo selvfølgelig tenke på at disse like godt kunne brukes mot meg, og dermed fikk jeg ikke sove. Ikke turte jeg å stå opp for å legge dem tilbake heller, så det ble en lite uthvilt reisepartner Maria hadde med seg videre på tur.
Selv om det ikke var morsomt der og da, har vi ledd mye av meg i ettertid. Om det utenkelige skulle skje, og noen av kirkegårdens beboere hadde kommet for å ta oss, ville uansett ikke en kniv ha hjulpet meg.»

Espen lar seg rive med av disse fortellingene hennes. Hun lever seg sånn inn i historiene, noe som selvfølgelig ikke er så rart, siden de er selvopplevde. En sånn type feriereise hadde han aldri vært på. Selv om det for henne ikke egentlig var ferie, har hun vært med på disse turene for å hjelpe venninnen hennes til å gjøre andres ferie til en unik og fantastisk opplevelse.

«Det hørtes veldig slitsomt ut med flere nye steder hver dag».
«Joda, men det merket vi ikke noe til før vi satt på flyet hjemover. Vi var flinke til å ta pauser i form av gode lunsjer og middager som man jo finner overalt i Italia, og vi var i tillegg påpasselige med å komme oss tidlig i seng hver dag. Dette var en fantastisk opplevelse jeg nå i ettertid ikke ville vært foruten.»

Praten dem imellom går veldig lett mens de spiser, men rusleturen hjemover blir trasket i stillhet. Espen følger henne til trappa utenfor butikken. «Dette var veldig hyggelig», sier han. «Kan vi møtes igjen?»
«Ja, gjerne det», sier Mathilde. Ikke bare har hun lyst til å treffe ham igjen, hun øyner et lite håp om å få hjelp av noen sterke armer til å rydde i kjelleren som venter på å få luftet seg.

«Jeg tenkte å bruke førstkommende helg til å rydde i kjelleren. Kanskje du har lyst til å bidra med litt hjelp i den avdelingen?» Det føles helt naturlig å spørre ham om dette.

Selv om han hadde håpet de kunne treffes før det, sier han ja til å hjelpe henne. Å treffe henne i løpet av uken, vil uansett raskt kunne løse seg ved at han plutselig har behov for en blomst i huset sitt.

«Flott, det har jeg veldig lyst til», sier han med høyere stemme enn han noen gang hadde trodd han hadde. Mulig hun tolker det dithen at han er dårlig på å lyve og egentlig ikke har lyst til å bruke helgen på sjauing, men det var nok heller skuffelsen av en uendelig lang ventetid fram til helgen som skinner igjennom og utløser det lyse stemmeleiet hans.
De gir hverandre en klem, og avtaler å møtes fredag kveld for første omgang av ryddingen.

Mathilde låser seg inn i butikken som også er eneste inngangen hun har til leiligheten. Hun smiler for seg selv. Hun gleder seg allerede til fredag.
Mulig hun skulle ha bedt ham inn eller invitert ham hit før fredagen, men hun vil ikke virke for pågående heller.

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

 

Opplevelsene i Italia er selvopplevde og sanne :)

Kapittel 5 kommer neste helg, og da tar historien litt mer av! Vi skal nok en gang møte Birger.

Skriv ut

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar