fbpx
Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Som fortjent?
Kapittel 3

Etter snart 2 år, leser jeg meg gjennom kapitlene mine igjen. Det blir ikke veldig til action før i kapittel 5, og fordi jeg har reklamert for denne romanen som en krim, deler jeg både kapittel 3 og 4 denne helgen. Dette for å få litt fart på sakene.

KAPITTEL 3

Det er noen dager nå siden fru Juls begravelse. Alle dagens leveranser er gjort klare for utkjøring, og siden det er en stille og rolig dag, har hun gått opp til leiligheten for å spise lunsjen sin.
Mathilde nyter noen avslappende minutter i den nye godstolen sin. Hun har spist en god og smakfull salat med focaccia og hjemmelaget hvitløksmajones til, og hun er stappmett. Mens hun lener hodet bakover og lukker øynene, flyter tankene over i blomsterland. Hun er på vei inn i drømmer om alt fra brudebuketter og rause borddekorasjoner til enkle oppsatser og buketter, når hun blir avbrutt midt i blomsterhavet av at det går i døren nede i butikken. Bjellen ringer og Mathilde spretter opp av
stolen og løper ned.

Hun bråstopper når hun ser hvem det er. Synet av ham får følelser det var lenge siden hun hadde kjent på, og ikke lenger trodde hun hadde, til å blusse opp igjen. Varme gode følelser, men også vonde følelser av den verste sorten, dyp sorg.

Selv om hun blir tatt på sengen, holder hun masken og ønsker ham velkommen med et kort og litt spørrende «Hei?».
Han er tilbake i bygda for godt, og han har bare lyst til å gjøre henne oppmerksom på dette selv, før hun får vite det via rykter, for dem er det som regel mange av her i bygda.

«Jeg har tatt over huset etter foreldrene mine nå som de har flyttet til Lillehammer» forteller han.

Mathilde elsker hvitløk, men akkurat nå angrer hun på hvitløksmajonesen hun nettopp har spist. Hun kan enkelt se for seg stinkbomben av en hvitløkssky som vil sive ut av munnen hennes om hun åpner den for å si noe, så det blir ikke lange samtalen. Det var egentlig veldig leit, for de kunne hatt så mye å
snakke om, å ta igjen, etter disse 5 årene.

«Så hyggelig. Takk for at du stakk innom, Espen», sier hun. «Det er godt å se deg igjen.»
«Ja, takk det samme. Det er faktisk godt å være tilbake på hjemlige trakter», han høres oppriktig glad ut.
«Vi ses kanskje snart igjen», sier han mer bekreftende enn spørrende på vei ut døra.
«Kanskje det», mumler hun tilbake, nesten uten å åpne munnen.

Det er fem år siden sist hun så ham, og han har forandret seg mye. Den lyse luggen er borte, og det er ikke mye hår igjen å rufse i, men han kler det godt. Han ser rett og slett veldig godt ut. Han har blitt en voksen mann, og han har kommet hjem til Liljenes.
Hun kjenner på følelsene sine igjen, og kriblingen i magen har overtatt for sorgen som først tynget når hun så ham. «Hvor kommer dette fra?»

Mathilde ser seg om. Hun er fornøyd med hvordan livet hennes har blitt nå. Hun har tatt over huset som butikken er i, og hun har pusset opp leiligheten i andre etasje helt selv. «Trenger jeg noe mer i livet mitt nå?»
«Forandring fryder» sier hun ofte til seg selv. Kanskje tiden er inne for å faktisk høre på seg selv og ta dette steget.

Noen dager etter at Espen hadde vært innom butikken, går Mathilde bort til foreldrene sine. Å besøke dem, er noe hun gjør i hvert fall en gang i uken, men denne gangen føles det annerledes å gå veien som hun har gått så mange ganger før. Gamle minner er vekket til live, og mens hun går bortover asfalten som før var en grusvei, er det nesten som om hun forventer at hun skal finne en lommebok liggende på lur. Lommeboken lar vente på seg, og hun blir overrasket over den lille skuffelsen hun føler for
mangelen av å bli lurt av en blåøyd skøyer liggende på lur bak hekken.

Skøyeren hun nå tenker på ham som, gikk under et annet kallenavn da de var mindre, og plageånd klinger ikke like godt som skøyer, når hun tenker på det nå.
Den irriterende plagingen, som hun i barndommen anså det som, skulle hun altså nå ønske å få lov til å oppleve igjen. Mathilde må le. Hun ler høyt.
Det er ikke bare det lille snevet av skuffelse hun kjenner. Skuffelsen blander seg med kriblingen i magen som igjen dukker opp. Nysgjerrigheten over Espen og det at han nå er tilbake i Liljenes, har bygd seg opp disse dagene siden han var innom butikken for å si hei.

Mathilde blir ønsket velkommen av en deilig lukt som kommer fra kjøkkenet, og veldig blide og glade foreldre. De er kanskje i overkant fornøyde, og hun har nesten lyst til å spørre om hva som har skjedd, men lar det være. Trenger man alltid en unnskyldning for å være i godt humør?

«Hei Mathildemor! Så godt å se deg!» Mathilde får en god klem.

Moren har laget en god middag med italienske smaker. Hun vet godt at Mathilde liker pasta, og det er også dette som står på menyen i dag. Nå som Mathilde har tatt over ansvaret for butikken, har moren god tid til å gjøre andre ting i hverdagen enn bare disse pliktene som fulgte med, og denne dagen har hun også lagd både focaccia og bakt gulrotkake.

«Vi har snakket litt om når vi skal få tid til å rydde nede i kjelleren til blomsterbutikken, Mathilde, og vi lurer på om vi skal ta det til sommeren. Hva tenker du om det?»

Mathilde ser for seg hvordan hun åpner kjellerdøra, for så å bli møtt av en vegg av rot i døråpningen. Rotet som har hopet seg opp igjennom alle årene foreldrene har drevet butikken, sperrer nå for muligheten til å komme seg ned i rommet, hvor hun i barndommen lot seg fascinere av alt det spennende som var å finne.

«Ja, det hadde vært fint, men jeg tenkte dere skulle slippe den tunge jobben. Jeg kan godt gjøre det selv.» Hun angrer akkurat i det hun sier ordene høyt. «Jeg må bare finne tid til det, og så får vi håpe på godt ryddevær i sommer.» Inni seg legger hun til «…og så må jeg bare finne motivasjonen til å brette opp ermene.» Hun vil ikke gi foreldrene dårlig samvittighet.

Ryddingen blir raskt et tilbakelagt tema, for Walter kommer plutselig på telefonsamtalen han har hatt tidligere på dagen.
«Vi skal hilse fra Dorthea», sier Walter. «Søsteren din trives godt i den nye jobben sin som etterforsker i Økokrim, og hun ser veldig fram til å komme hjem en tur i høstferien».
«Det skal bli godt å se henne igjen. Det begynner å bli lenge siden nå.»

Magen kribler ikke lenger, den rumler. Mathilde er sulten og gleder seg veldig til noen hyggelige og avslappende timer rundt bordet sammen med disse to menneskene hun er så glad i.
Rett før de skal til å sette seg til bords, banker det på døren.
«Hei, Deanne og Walter, takk for invitasjonen», Mathilde hører Espen ute i gangen, og han høres ut som han er i strålende humør. Mulig han gleder seg like mye til hjemmelaget middag som henne.
De har altså invitert den nye naboen også, uten å fortelle henne det. Det retter seg umiddelbart en mistanke mot foreldrene, og hun håper ikke at hun har rett i at en av dem, eller begge, prøver å leke Kirsten giftekniv.

«Beklager at vi ikke har fortalt at Espen kommer en tur, men det har vi rett og slett ikke rukket. Faren din inviterte ham når han klippet gresset i ettermiddag.»

Mathilde er ikke kjent som «small-talk-dama» når hun er sammen med mange mennesker, spesielt de hun ikke kjenner, og hun liker derfor å være forberedt på hvem hun skal møte. Dette for at hun skal kunne planlegge hva hun skal si. Noen vil sikkert synes det er teit, men for hennes del, gir det henne en følelse av trygghet.
Ikke at hun ikke kjenner Espen, men det har tross alt gått flere år siden de sist snakket sammen, og da var det ikke akkurat under hyggelige omstendigheter.

Nå er hun litt stresset, for hva skal hun egentlig finne på å si? Foruten barndommen, datteren og sorgen, har de ikke lenger så mye til felles. Hun kjenner at følelsene som en gang var der, murrer i bakgrunnen, men hun er litt redd for å ta dem fram fra glemselen. «Hva om han ikke føler det samme for henne lenger?»

Etter et aldri så lite indre oppgjør med seg selv, bestemmer hun seg for å fokusere på barndommen deres denne kvelden.
«Jeg tenkte på den dagen du lurte meg med lommeboken, da jeg gikk hit i dag».

Espen må le. «Ja, jeg hadde et lite ønske om å få deg på kroken med den lommeboken», sier han og ser henne rett inn i øynene, «men det eneste jeg oppnådde var å få deg sint. Jeg innrømmer at det ikke var en av mine beste idéer.»

Mathilde kjenner at hun blir varm og det tar ikke lange tiden før hun lyser opp i en av favorittfargene sine; rødt.

«Ikke nok med det», fortsetter han, «når jeg kom hjem den dagen, kranglet jeg med søstrene mine, og jeg endte til slutt opp på legekontoret med brukket nese. Den dagen var definitivt en skikkelig dårlig dag for meg.»
«Brukket nese?» kommer det forskrekket fra alle tre samtidig. «Det må jo ha gjort forferdelig vondt.»
«Ja, det var veldig vondt, og jeg blødde mye. Men, nå i ettertid, har vi ledd mye av det som skjedde den gangen.»
Den eldste søsteren hans hadde advart ham om at hun kom til å kaste fiskebolleboksen som stod på kjøkkenet på ham, om han fortsatte å terge henne, så hun mente at han selv hadde bedt om det.
«Ser man nøye etter, ser man arret over her», han peker øverst på nesen, «og at nesen er litt skjev.»

Mathilde husker at hun hadde lagt merke til det da de tilbragte tiden sammen på sykehuset for fem år siden, men hun hadde vært altfor opptatt med tankene sine om datteren til å spørre ham om hva som hadde skjedd.
Ikke at hun ikke brydde seg, men det ble bare sånn.
De unngår å snakke om den som mangler rundt bordet denne kvelden, Håp.

Mathildes foreldre vil svært gjerne mimre litt om de få dagene hun levde, nå som alle er samlet igjen under hyggeligere omstendigheter, men lar hensynsfullt være å ta det opp. Det kan vente.
Kvelden, med god middag og veldig hyggelige samtaler, er uansett så vellykket i deres øyne at dette er nok til å gjøre dem glade og takknemlige i flere dager framover.

Espen er veldig pratsom denne kvelden, og i tillegg til andre skøyerstreker, forteller han også om den gangen han var sammen med en gjeng med større gutter og hadde røkt skolisser. «Vi ønsket å være de
kule gutta i gata, og det var grove skolisser fra slagstøvler som gjaldt.»
Nok en gang måtte han le. «Det smakte helt forferdelig, men vi hadde det veldig morsomt der vi satt på rekke og rad på gjerdet vårt med en skolisse hver hengende ut av munnen.»
Alle forestiller seg hvordan dette måtte ha sett ut, og ler godt.
«Slagstøvler uten skolisser så ut til å være den nye moten i nabolaget en stund, og jeg tenker foreldrene våre stusset mer enn en gang når de møtte på nok en eier av lisseløse slagstøvler».
«Jeg kan se det for meg, og når du sier det, mener jeg å huske å ha hørt moren din snakke om mysteriet om disse lissene som forsvant.» Deanne ler.

«Jeg hører du har utdannet deg til elektriker som din far, Espen?» Walter er nysgjerrig på dette, for han har også fagbrev som elektriker. «Ja, jeg har fulgt i min fars fotspor, og jeg tenker jeg starter med firmaet mitt hjemmefra, så tar jeg det som det kommer. Jeg vet du har pensjonert deg, Walter, så jeg regner med det er i orden at jeg tar over markedet her hjemme.»
«Selvfølgelig er det i orden, Espen. Vi kunne ikke fått en bedre mann til dette her i Liljenes. Alle her har stor tro på deg», sier Walter med overbevisning og oppmuntring i stemmen.

Mens de andre rydder av bordet, gjør Deanne klar desserten. Hun satser på at familiefavoritten, saftig gulrotkake, skal sette et smakfullt punktum for denne vellykkede kvelden.

Deanne har et lite håp om at Mathilde og Espen skal finne tonen igjen etter alt det triste de har vært gjennom, og etter kveldens gode stemning å dømme, er hun helt sikker på at hun hadde gjort et riktig valg ved å be Walter invitere Espen hit i kveld. Hun har ikke for vane å blande seg inn i datterens kjærlighetsliv, men hun og Espen passer så godt sammen, og hun skulle ønske de kunne se dette selv.

«Hva med deg, Deanne», spør Espen. «Hva gjør du nå som Mathilde har tatt over butikken?»
«Etter å ha jobbet i blomsterbutikken i nesten 40 år, er jeg takknemlig for late fridager, og jeg nyter dem til fulle. Når jeg sier late dager, mener jeg ikke at jeg ligger på sofaen hele dagen, men at jeg gjør akkurat det jeg selv har lyst til.»

«Det må være deilig med en sånn frihet.»
«Ja, det er fantastisk deilig. Jeg koser meg med alt fra å sitte i en stol og bare nyte stillheten eller lese en god bok, til å være i aktivitet med matlaging, hagearbeid og husarbeid. I tillegg hjelper jeg jo Mathilde i
butikken når hun har behov for det. Jeg har null problem med å få dagene til å gå, og det er nesten så jeg skulle ønske de varte litt lenger. I hvert fall noen ganger».
«Det høres ut som fine dager, Deanne».
«Ja», bryter Walter inn. «Det er deilig å ha henne her hjemme helt for seg selv også. Vi får bare håpe at helsa holder, sånn at dagene kan nytes sammen i flere år fremover».
Mathilde og moren ser på hverandre og smiler. Det er godt å høre ham så glad og fornøyd.

«Dette må være den beste gulrotkaken jeg noen gang har spist», utbryter Espen henrykt. «Denne må jeg få oppskriften på, om du da vil dele den med meg, Deanne.»
«Det er klart jeg vil. Men nå må jeg jo innrømme at jeg ble veldig nysgjerrig på om du kan bake. Ikke at jeg ikke tror det er mulig», hun høres ut som hun prøver å ro seg i land.
«Joda, jeg liker å bake. Det blir ikke så mye av den aktiviteten på kjøkkenet mitt, men får jeg en nøyaktig oppskrift å følge, og jeg er sikker på at resultatet blir bra, synes jeg det er morsomt å bake.»
Walter ler. «Jeg er imponert, Espen, for dette har jeg aldri fått til. Bakingen overlater jeg til damene mine, for da er jeg i hvert fall sikker på at det blir vellykket.»

Deanne ser bort på Mathilde som smiler for seg selv. Hun ser litt tankefull ut der hun sitter.
«Nei, nå må jeg komme meg hjem». Mathilde strekker seg så lang hun er.
«Det er mandag i morgen, og Lars kommer med det jeg har bestilt av blomster. Tusen takk for deilig mat og hyggelig selskap».
Selv om kvelden ble mye bedre enn hun først hadde forventet, klarer hun ikke lenger vente med å komme seg hjem til lenestolens lune favn.
De takker hverandre for en kjempefin kveld, alle sammen, og sier god natt.
Deanne er fornøyd. Det har vært en vellykket kveld.

Mathilde har den hyggelige middagen i bakhodet, når hun noen dager senere går på kirkegården for å legge ned friske blomster på datterens grav. Det er nydelig vær og hun sitter på benken og bare nyter det å være tilstede, når hun plutselig hører noen bak seg.
«Takk for sist».
Hun snur seg og får sola i ansiktet. Espen smiler mot henne.

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

Historiene fra barndommen, skolisser, lommebok og fiskebolleboks, er sanne. Det er mannen min som har opplevd disse.

print

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar