Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Som fortjent?
Kapittel 2

KAPITTEL 2

Mathilde var 19 år og hun hadde flyttet til byen for å ta fagbrevet som blomsterdekoratør. Den praktiske delen av jobben, hadde hun fått tatt del i så lenge hun kunne huske, for hun hadde vokst opp i foreldrenes blomsterbutikk. Men, teorien var hun ikke så god på, og siden fagbrevet ville være kjekt å ha, betydde det noen år på skolebenken.
Selv om hun ikke så fram til det ensomme livet på hybelen som hun hadde fått leie, valgte hun å tenke langsiktig. Hun var enig i det faren hennes alltid pleide å si til henne: «Det er godt å ha noe å slå i bordet med, Mathilde!» Ordene hans pleide hun å gjenta til seg selv når motløsheten kom snikende og motivasjonen sviktet.
En av de første helgene Mathilde bodde borte, hadde hun fått besøk av noen venner fra Liljenes. Espen var også en av mange i gjengen som kom for å se hvordan det stod til med henne. Til da, hadde de bare vært å anse som naboer og barndomsvenner, men noe skjedde, og varme følelser utviklet seg mellom dem gjennom den helgen.
De hadde et kort av-og-på-forhold, med noen få stevnemøter i helgene, og det tok ikke lange tiden før hun fikk mistanken hun hadde båret på siden den helgen bekreftet. Hun hadde blitt gravid.
Selv om en ikke planlagt graviditet og en planlagt utdannelse ikke gikk like godt hånd i hånd som hun hadde ønsket, hadde hun raskt bestemt seg for å beholde barnet hun bar på.
Det var egentlig ikke noen vanskelig avgjørelse å ta. Abort hadde aldri vært et alternativ.

Tiden gikk og hun begynte å glede seg til barnet som de ventet. Ensomheten hun tidligere hadde følt var forsvunnet, for nå hadde hun fått en å snakke til. Hun snakket og sang til magen som vokste.
I mellomtiden hadde også Espen flyttet til byen for å gå i læra som elektriker, og det hendte at han kom innom på besøk, selv om de nå ikke var sammen lenger. Forholdet hadde vært kort, for ingen av dem følte de hadde tid til dette akkurat nå. Det var ikke det at de ikke hadde følelser for hverandre, men begge prioriterte utdannelsen, og nå også barnet de ventet. Et eventuelt forhold fikk komme senere.
Latinske blomsternavn, behandling av blomster og andre fargerike vekster som spirte av liv, fylte hodet hennes mens hun kjærlig kjente hvordan et annet liv spirte og vokste inni henne.
Trøtt som hun var av graviditeten, ble det tungt å lese om roser, margeritter, planter, stauder og alt annet som ga fargerikt liv både innen- og utendørs, men med god støtte fra Espen som stilte opp og hadde begynt å glede seg sammen med henne, hadde det første året på skolen gått overraskende bra.
Det var ikke blitt et par av henne og Espen, men på tross av dette gledet de seg sammen over det nye livet de snart skulle få bli en del av, og de planla å få til et godt samarbeid om barnets oppvekst. De var enige om at å vokse opp i Liljenes, samme plassen som de selv hadde vokst opp på, var midt i blinken, men det måtte bli etter at de var ferdige med utdannelsene sine og kunne komme hjem igjen.

Espen var fleksibel, og besteforeldre og tanter på begge sider var innstilte på å stille opp for dem så godt det lot seg gjøre. Dette ville bli bra.
Sommeren, rett etter at det første skoleåret ble avsluttet, kom den lille datteren deres til verden. Alt i forbindelse med fødselen og starten på det nye livet, var nå planlagt ned til den minste detalj, men de var ikke forberedt på bomben som slo ned mellom dem, da de fikk vite at datteren deres var alvorlig syk.
Rett etter fødselen ble hun fraktet til intensivavdelingen, mens Mathilde og Espen ble igjen på fødeavdelingen. Timene gikk, og da legen kom tilbake med et sorgfullt ansikt, forstod de alvoret i situasjonen. Det var sommer, glede og sol utenfor, men inne på fødeavdelingen var det en dunkel, tung
og trist stemning.
Det eneste de begge ønsket i hele verden var å få være sammen med datteren deres. Henne som de hadde gledet seg sånn til å møte. Men i og med at Mathilde akkurat hadde født, og distansen til intensivavdelingen innebar en lang gåtur, måtte legene forsikre seg om at hun var klar for turen dit og det som ville møte dem der, før hun fikk gå. Det var ingenting som ville klare å stoppe Mathilde fra å besøke henne. Hun hadde fått ha henne på magen i bare et halvt minutt før hun ble hastet til
intensivavdelingen, og nå lengtet hun til henne. Espen kom med en rullestol, og etter å ha dusjet, fikk Mathilde klarsignal. Nå kunne de ikke komme seg raskt nok over til datteren som ventet.

Synet som møtte dem var alt annet enn hyggelig. Datteren lå i en varm, vibrerende og åpen seng, en Oscillator. Naken, iført bare en bleie og med mange elektroder på kroppen som igjen var tilkoblet flere maskiner som stod rundt henne, lå hun der med øynene lukket. Hun så ikke ut til å ha det noe vondt, men vondt hadde derimot foreldrene hennes. Hjelpeløse ble de stående å se på dette skremmende synet som nå skulle bli en del av hverdagen deres i noen dager.
Ingenting av det legene prøvde på virket, og etter noen timer ble det bestemt at hun skulle tilkobles en hjerte- og lungemaskin samme kvelden.
Mathilde og Espen fikk et foreldrerom på sykehuset, og mens de kunne bo sammen og trøste hverandre, føltes avstanden mellom dem og datteren som lå der alene, så uendelig stor.
I dagene som fulgte var det rutinene som holdt dem oppe. Dusje, spise frokost, pumpe seg for brystmelk, gå over til intensivavdelingen, kose med datteren, det lille som lot seg gjøre, holde henne i hånden, stirre på maskinene og deres verdier og tall, spise lunsj, pumpe seg for brystmelk igjen, besøke datteren, spise middag, pumpe seg, spise kvelds, besøke datteren og så å si god natt.
Den fjerde dagen ble det bestemt at hun skulle døpes. Det ble en kort seremoni med Mathilde, Espen og presten til stede sammen med sykepleierne som holdt seg i bakgrunnen. Bestemmelsen av dåpen ga
dem bange anelser, men håpet var allikevel større, så de valgte å holde fast ved det. Håpet var alt de hadde og det var også navnet de valgte å gi henne. Håp.
Foruten dåpen, var det få avvik i rutinene deres. Besteforeldrene hadde også tatt turen innom for å besøke den lille. Vanligvis er det glede og stolthet i besteforeldres øyne på fødeavdelinger, men hos disse
besteforeldrene var det bare tristhet å spore.
Dagene gikk uten noen form for nytt håp. Ingenting forandret seg hverken i negativ eller positiv retning, men natten til den niende dagen ringte telefonen på foreldrerommet. De måtte komme.
Det var ikke mer som kunne gjøres, og det ble bestemt at Håp skulle kobles fra maskinen som holdt henne i livet. Datteren deres var for syk.
Datteren deres skulle dø.
Da maskinen ble koblet i fra, holdt Mathilde henne i den lille hånden hennes. Hånden som hun aldri mer skulle få holde i. Øyeblikket ble et veldig sårt og samtidig et godt minne som hun tok med seg videre, for
plutselig åpnet Håp øynene, bare for et lite øyeblikk, og da hun lukket øynene igjen, rant det en tåre ned langs kinnet hennes.
Legene mente det ikke kunne stemme, for dette gikk ikke an, sånn rent medisinsk, men Mathilde visste hva hun hadde sett og opplevd. Hun drømte ikke, og hun hadde heller ingen interesse i å dikte opp dette
øyeblikket som i et lite sekund hadde tent håpet i henne, før det igjen ble slukket med en tung sorg.
Datteren deres var borte for alltid.

«Kjære Hildamor, nå må du våkne».
Mathilde var brått tilbake til den vonde virkeligheten. I dag skulle de begrave datteren deres. I dag skulle Håp begraves. Dagen i dag ville bli den verste dagen i hele hennes liv.
Foreldrene og Mathilde hadde vært i butikken til nesten midnatt i går. De hadde brukt kvelden i forveien til å lage blomstene til begravelsen. Var det en ting hun ønsket, var det å selv å få lage blomstene sånn at hun var sikker på at det ble gjort ordentlig.
I tillegg føltes det godt å få lage alt som skulle følge henne på hennes siste reise. Det ble på en måte det aller siste hun kunne få gjøre for henne, og for Mathilde ga dette trøst i denne tunge stunden.
Hun hadde akkurat begynt på utdannelsen, men etter å ha vokst opp i denne oasen av en butikk, visste Mathilde akkurat hvordan hun ville ha det for den lille jenta si.
Før de forlot butikken, tok hun en rask kikk over kjølerommet hvor det bugnet av blomster i fargene rosa, rødt og lilla. Gode farger til en flott rødhåret jente.
Det tok lang tid før Mathilde sovnet den kvelden.

Espen og Mathilde hadde samarbeidet godt uken etter at Håp døde.
Samtalen med presten, begravelsen, blomstene og minnestunden etterpå De var enige i alt som måtte gjøres for å minnes det korte livet hun hadde fått.
Mathilde hadde behov for å se at datteren hennes hadde det fint der hun lå i kisten, så når begravelsesbyrået hadde gjort henne klar i bårerommet, gikk hun inn dit sammen med agenten. Mathilde fikk være i fred en stund, og da hun var klar, satte hun på kistelokket og skrudde det igjen.
Espen orket ikke å være med på dette, men Mathilde var glad for å ha klart å gjennomføre det, for etterpå fikk hun en indre ro.
Før Deanne kom inn på morgenen for å vekke Mathilde, hadde hun og faren vært i kirken for å ta en siste kikk over båredekorasjonen og resten av blomsterhavet. De var fornøyde, om man kan si det om
båredekorasjonen man har lagd til sitt eget barnebarn. «Ingen skulle være nødt til å oppleve å begrave sitt barn, ei heller sitt barnebarn», sa hun med tung sorg i stemmen. «At jeg skulle lage mange båredekorasjoner da jeg begynte med blomster, var jeg fullstendig klar over, men at jeg noen gang
skulle måtte gjøre det for mitt eget barnebarn hadde jeg aldri trodd. Dette blir en forferdelig dag», gråten hennes ga gjenklang i kirken, og hun fikk en god skulder å gråte på av den sørgende bestefaren ved hennes side.
Tilbake hjemme hadde hun vekket Mathilde og fått dratt henne ut av sengen. I dag var dagen da hun måtte være sterk for datteren sin. Akkurat som Mathilde måtte være sterk mens hun måtte ta farvel til sin lille datter.

Hele dagen hadde Mathilde gått i en slags døs. Flere ganger måtte hun spørre seg selv om dette var virkelighet, men da hun stod ved graven og så kisten bli senket ned i jorden, fikk hun svaret. Dette var veldig virkelig.
Hun hadde mest lyst til å brøle ut sin dype og inderlige smerte der hun stod, men på en eller annen måte klarte hun å dekke over brølene med små såre hulk.
Mens hun mottok varme klemmer og velmenende blikk fra alle oppmøtte, innså hun sørgmodig at dette nå var en del av livet hennes, en del som hun måtte lære seg å leve med.

Mathilde likte å lage dikt, og til datteren hadde hun lagd dette diktet som hun gjentok hvert år på bursdagen hennes.

I flere år har vi med savnet levd,
mens du blant oss som en engel har svevd.
Du er for alltid i våre hjerter gjemt,
og minnene om deg blir aldri glemt.
I dag skulle du fylt 5 år,
en merkedag som føles så sår.

«Jeg tenkte nok jeg ville finne deg her, Mathilde.» Mathilde skvetter litt. Farens stemme bringer henne tilbake til dagen i dag.
Dagen fru Jul ble begravet. Hun ser opp, og ser rett inn i to tårefylte øyne.

Faren hennes har blitt sendt for å hente henne, og sammen går de arm-i-arm bortover til de andre.
«Vi tar Håp med i fru Juls avskjedsskål. Hun ville nok ikke hatt noe imot det, verken skålen eller at vi tar henne med. Du vet, fru Jul var like trist som oss den dagen hun fikk høre at Håp ikke var med oss lenger», sa han.
«Takk, pappa», sier Mathilde, og smiler mot ham med tårer i øynene.
Gledestårer. Hun er så takknemlig for å ha alle disse gode menneskene i livet sitt.

 

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

 

Jeg har tidligere skrevet at jeg har brukt mye fra livet vårt i denne romanen.
Alt fra fødsel til Håp dør, samt tanker rundt begravelsen er selvopplevd.
Virkelighetens Håp het Nora, og hun født mellom gutta våre, eldstemann som heter Martin og yngstemann som heter Andreas.

Jeg har fagbrev som blomsterdekoratør, og dette tok jeg da jeg var høygravid med Nora. Ikke helt den samme historien som ovenfor.

Hvem er Espen?
Det er meg :) Eller, det er i hvert fall det navnet søsteren min ga meg når hun besøkte moren vår og meg på sykestua etter at jeg var født.

Mellomnavnet til mannen min, er Birger. Navnet er det eneste som mannen min og personen i boka har til felles.

Mathilde – det er bare et navn jeg liker veldig godt, og Deanne er mellomnavnet til moren min.

Skriv ut

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar