Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Som fortjent?
Kapittel 1

KAPITTEL 1

Det er sommer, og Birger har endelig kommet seg tilbake til Liljenes, den lite spennende plassen han bodde på sammen med forloveden for over 30 år siden.

«Jeg skjønner ikke at noen gidder å bruke tiden sin her.» Om det ikke hadde vært fordi han har en meget spesiell grunn for å komme tilbake hit, ville ikke han aldri ha latt seg oppmuntre til dette igjen. Han ruslet forsiktig rundt i de stille gatene.

Blomsterbutikken «Idéblomst», hvor forloveden hans hadde jobbet på den tiden, er der fortsatt, dermed øyner han en mulighet for at det han er tilbake for, vil bli en enkel oppgave. En enkel oppgave uten noen form for utfordringer, er akkurat det han trenger nå.

Etter at Birger flyttet herfra i hui og hast den kvelden for så mange år siden, har han tenkt på hvordan og når han skal komme tilbake hit. Det har ikke gått en eneste dag uten litt dagdrømming. Tankene har til stadighet kvernet rundt hvordan hverdagen hans ville bli så mye bedre på absolutt alle måter, men til nå har det sett ut som om skjebnen ville det annerledes. Ikke det at han tror på skjebnen, men når han gjentatte ganger har opplevd å bli forhindret i å komme hit, vet han ikke helt hvem han skal legge skylden på lenger.
Innerst inne er Birger selvfølgelig helt klar over at han selv er skyld i egne grunnstøtinger. Han overser selvfølgeligheten og velger enkleste utvei, nemlig det å la være å gå inn i seg selv og se sannheten i øynene. Hans egne.
Birger skylder heller på andre. Mulig han kanskje også er litt redd for hvem han ville møte på, om han tar seg tid til turen innom seg selv. Det er ikke alle som vil like å møte på den personen han har blitt etter alle disse årene. “Det ville sikkert minnet om et svett mareritt!”

Opp gjennom årene er årsakene til at han har blitt forhindret fra å få sitt aller største ønske om returen til Liljenes oppfylt, mange.
Først måtte han ligge lavt i terrenget på grunn av Iris, den forsmådde forloveden fra blomsterbutikken her i Liljenes, og da han etter noen år fikk vite at hun hadde sluttet i butikken og muligheten for å komme tilbake uten å bli oppdaget bøy seg, kom anmeldelsen om konemishandling og husbråk i veien.

Joda, han har også tatt en tur innom ekteskapet en gang. Det har holdt med den ene gangen. Mulig det kunne ha blitt giftermål mellom ham og Iris den gang da, men siden han ikke klarte å holde buksene på i andre damers nærvær, fikk han aldri muligheten til å finne ut av det.

At kona hadde anmeldt ham for vold, vippet ham av pinnen for å si det sånn, og han mistet besinnelsen på henne foran de to unge politibetjentene som hadde troppet opp.

Birger endte i kasjotten i 3 år. «Ingen formildende omstendigheter!», hadde dommeren nærmest brølt ut i rommet, før hun banket hardt med klubba. Birger mente seg helt klart uenig i dette. 3 år er lang tid, og det bare for å sette noen på plass.
Kona hadde bevisst provosert ham, noe han selvfølgelig ikke kunne noe for, og det kunne da heller ikke være så ille som betjentene påstod. Ikke at han egentlig var i stand til å kunne påstå noen ting som helst, i og med at det rett og slett hadde svartnet for ham.

Tre år i fengsel gjorde noe med Birger. For å få litt fred med seg selv, hadde han valgt å innse at han hadde fått som fortjent, men akkurat den biten hadde det tatt litt tid å svelge. Om han lukker øynene, kan Birger fortsatt fornemme slagene på knokene, så han innså en viss mulighet for at det som ble fortalt i retten, kunne være sant.
Fengslet som han var av sin egen dumhet, mente han fortsatt at kona også hadde fått som fortjent. Men, han hadde gjort opp for seg ved å sone straffen sin og så seg fornøyd med det.

Vel ute fra kasjotten igjen, ble han ikke møtt med så mye forståelse. Birger hadde fått stempelet “voldsmann”, var uten fast jobb, hadde ingen kone lenger og han hadde heller ingen steder å bo. Ingen god kombinasjon. Grunnstøtingen var et faktum, og det var derfor kanskje ikke så rart at det ikke tok lange tiden før han igjen endte i fengsel, og sånn gikk årene.

Tigging ble løsningen for overlevelse i en liten periode, men på sine yngre dager, var han lite tålmodig, og svaret på mer penger enn det lille tiggingen innbrakte, ble butikkran og veskenapping. Dette
resulterte igjen i gjentatte turer inn og ut av fengselet, helt til han brått bestemte seg for at nok var nok. Den dype avgrunnen fikk vente.

Nå er han her i Liljenes for å slippe det som ligger i mørket og venter på ham ut i lyset, og når det er gjort, skal han endelig få orden på livet sitt igjen. “Det er så lenge siden jeg har levd et normalt liv at det er vanskelig å huske hvordan det føles”, han liker tanken på at det nå venter en enklere tilværelse ikke så altfor langt frem i tid.

For å få mat i kroppen, og etter hvert også penger til å komme hit, har han tatt på seg enklere jobber som betaler kontant og gjerne hvor det følger med et lite krypinn med tak over hodet mens arbeidet står på.

“Nå er jeg halvveis til sjelefred!”, oppmuntret av hvor enkel gjennomføringen ser ut til å bli, er han i veldig godt humør.
Birger bor på campingplassen like utenfor Liljenes, hvor han har tatt på seg ansvaret for å holde sanitæranlegget rent, mer en drittjobb enn en drømmejobb, men den gir ham tak over hodet og nok til litt mat i magen. Dette får holde til han forlater Liljenes igjen for bedre tider. For nå er det ikke lenge til!

Plassen har ikke forandret seg mye siden han dro, så det tar ikke lange tiden å gjøre seg kjent igjen her på stedet. Etter å ha orientert seg litt, finner han ut at blomsterbutikken nå er drevet av datteren av de tidligere eierne, og at hun bor i andre etasje i huset, akkurat som han og forloveden hans, Iris, hadde gjort.
Forholdet mellom ham og Iris hadde fått en brå slutt da hun kastet ham på dør for å være utro.
Hvordan hun hadde funnet ut at han hadde latt seg friste av en av damene i bygda, visste han ikke, men det var ingen bønn, han måtte ut, og det på dagen.
«Jeg skjønner ikke hva jeg har sett i deg!» hadde hun hulket fram nesten uforståelig, mens han rasket sammen sakene sine. Birger derimot, slu som han var, visste hva han så i henne. Han hadde brukt Iris fordi butikken ga ham et sted å leve i skjul så lenge han hadde behov for det. Men, plutselig var det trygge og behagelige livet i skjul revet vekk, og for å ikke risikere å bli oppdaget av lovens lange arm og andre som var på utkikk etter ham, valgte han å gjøre som hun beordret.
Hun hadde allerede klart å påkalle uønsket oppmerksomhet, i hvert fall i hans øyne, fra naboene pga. det hysteriske utbruddet sitt, så han innså at det beste akkurat da ville være å dra i stillhet.

Tilbake i Liljenes venter nå Birger på riktig øyeblikk å slå til på, og han oppholder seg for det meste inne på hytta som følger med jobben på campingplassen. Den byr ikke akkurat på følelsen av luksus, men den er tross alt bedre enn flere andre steder han har tilbrakt mye av tiden sin på opp gjennom årene.

«Det skal ikke by på noe problem å holde seg i ro her, for den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Trøstende ord å leve etter, når frustrasjonen kommer snikende og prøver å ta over den irriterende og heller fattigslige situasjonen han befinner seg i for øyeblikket. Han retter seg opp.

Birger lever ikke helt avskåret fra det sosiale livet i Liljenes. Av og til må han til butikken for å handle litt mat, og det er på en av disse turene han merker at den eldre damen stirrer sånn på ham. Mulig hans tidligere eskapader i livet, har sørget for at han er en smule paranoid, men han hadde da virkelig på følelsen at hun viser tegn til gjenkjennelse.
“Faen!” Han går bak en av hyllene for å få prøve å få kontroll over situasjonen og roe nervene litt. Å bli gjenkjent nå, er det siste han ønsker. Å bli gjenkjent, vil bety at han sikkert aldri vil få oppleve det livet han har drømt om i snart halve livet sitt, og om noen kjenner ham igjen på dette forbaskede stedet, kan det hende denne noen legger to og to sammen, selv om det nå er flere tiår siden han var her sist.

«Si meg, Olea, kjære deg, roter jeg fælt eller er ikke det Birger som gjemmer seg mellom hyllene der borte? Du vet, Birger som bodde sammen med Iris i leiligheten over blomsterbutikken.» Hun nikker i retning av hvor han står.

«Jeg vet ikke helt, Lotte. Jeg fikk ikke sett ordentlig etter.» Olea later som ingenting og prøver å pense fru Jul inn på noe annet enn tanken om Birger. Hun gjenkjenner ham også, men vil ikke innrømme dette for henne. “Skulle det være noe mer, Lotte?”

Bak butikkhyllene blir beslutningen tatt. “Den eldre damen må elimineres!” Trusselen om å bli gjenkjent må dø sammen med henne. En forferdelig plan påbegynnes mellom bakeingredienser og tørre kjeks, men før han går til dette drastiske skrittet paranoiaen hans har bestemt seg for å gjennomføre, må han finne ut om han har rett i sine antakelser.
Birger følger etter fru Jul fra butikken for å se hvor hun bor, og bestemmer seg for å oppsøke henne litt senere på dagen.

Han er ferdig med å vaske doen på campingplassen, og er han klar for å besøke fru Jul for å få svar på dagens store spørsmål. Småsvett og anpusten, ringer han på døra. Han rekker ikke si noe før han får svaret han fryktet mest av alt. Det kom med en gang hun åpnet døra. «Er det deg, Birger?»

Han har ikke noe valg, og han reagerer brått og brutalt. Birger dytter fru Jul innover i gangen, døren smeller hardt opp, og han går med tunge skritt inn etter den forskrekkede damen.

Sjokkert over den tøffe behandlingen hun plutselig blir utsatt for, klarer hun ikke å si så mye mer, og Birger er fornøyd med at hun mister munn og mæle. Jo mindre dramatikk, dess bedre er det for alle parter.
Kjellerdøren hennes står åpen og viser vei ned en bratt trapp. Dette blir løsningen på hans uforutsette og kinkige problem. Vel, helt uforutsett er det vel egentlig ikke. Han har hele tiden visst at muligheten for å bli gjenkjent er til stede, og det er også derfor han har prøvd å være forsiktig.

«Vær så snill!» roper fru Jul i det han dytter henne ned trappen mot sin smertefulle og siste ferd. «Hvorfor?»
Hylet blir avbrutt av lyden av bein som knekker, og til slutt ender alt med den dumpe lyden av hodet som treffer det harde gulvet.
Han kikker ned trappen. Det er et sørgelig syn som møter ham, sørgelig, men absolutt nødvendig.

Matvarene som fru Jul enda ikke hadde fått ryddet inn etter sin daglige tur i butikken, kaster han ned etter henne. Han satser på at det vil se ut som om hun var på vei ned i kjelleren for å legge maten der nede, men så har hun vært så uheldig at hun mistet balansen og falt ned trappa.

Birger er et øyeblikk nervøs for at hylet hun kommer med på vei ned trappen har påkallet naboens oppmerksomhet. Han ser kjapt ut av vinduet i retning av damen han ikke kunne la være å legge merke til når han gikk hit. Det virker ikke som om den toppløse damen med solhatt og en minimal rød bikinitruse i nabohagen har latt seg forstyrre nevneverdig.
Hun kikker så vidt opp fra boken hun leser i, før hun snur seg for å sole seg på den andre siden.

Birger føler på situasjonen, og synes faktisk at det er synd at han måtte se seg nødt til å kvitte seg med den gamle damen, men nå tar han ingen sjanser. Heller dem enn han.

Fru Jul hadde blitt funnet hjemme på kjellergulvet nederst i trappen. I og med at hun var litt dårlig til bens, gikk man ut fra at dette var et uhell. Det eneste man ikke kunne forstå med det hele, var hvorfor hun skulle legge de nylig innkjøpte matvarene i kjelleren i stedet for i kjøleskapet, spesielt når hun hadde sånne vanskeligheter med å gå i trapper.

Lotte Jul var en generøs dame. Hun hadde testamentert huset med innhold, til idrettsklubben i Liljenes, for hun var opptatt av at barna skulle være i aktivitet og ha en framtid i her, på plassen hun satte så stor pris på, men advokaten hennes har ikke tid til å ta seg av salget av huset før til høsten, så det vil bli stående tomt til da.

På den siste av de få turene Birger tar til matbutikken overhørte han en veldig interessant samtale mellom damene bak kassa. «Huset hennes skal bli stående tomt til høsten» hører han. Han øyner en mulighet for gratis losji i roligere omgivelser enn den bråkete og skitne campingplassen, og valget om å flytte derfra og inn i fru Juls tomme hus er enkelt å ta.

Inntekten fra vaskejobben vil falle bort, men han kan ikke gå glipp av dette perfekte skjulestedet. Birger har fortsatt noen penger igjen, og en eventuell mangel av disse får han heller bekymre seg for senere.

Begravelsen finner sted en varm sommerdag, og kirken er fylt til randen av mennesker som vil vise sin respekt til denne ydmyke, hyggelige og snille damen som Lotte Jul var kjent som.

Mathilde har sørget for blomster til begravelsen, og siden både moren og faren kjente Lotte veldig godt, ønsket de å hjelpe til med å lage bårebuketten hennes. Mathilde takket gladelig ja til dette, for det hadde
kommet inn mange bestillinger, både store og små, med og uten sløyfe som skulle leveres i kirken. All hjelp var kjærkommen.

Da det vanligvis er ganske så stille i butikken på sommerstid, betyr begravelsen gode inntekter for henne, men for Liljenes er fru Juls bortgang et sørgelig tap.

Etter begravelsen går alle til folkets hus for å feire Lottes liv med minneord, mat og drikke, og det blir derfor brått stille på kirkegården Mathilde senker skuldrene etter en vel gjennomført jobb, og rusler alene bort til benken hun så mange ganger har sittet på de siste årene.

Fru Juls begravelse bringer henne til minner fra 5 år tilbake, da hun var 20 år, og fra benken hun sitter på, kan hun se bort til gravstøtten med ordene som skjærer like dypt i hjertet hver gang hun leser dem; Sov søtt lille venn.

 

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

 

Jeg gjør som de fleste TV-kanaler når de setter i gang med nye serier, og publiserer episode 1 og 2 med en gang. Kapittel 2 kommer allerede i morgen.

Etter tilbakemelding fra en venninne, og litt vurdering fram og tilbake, ser jeg at hun har rett, og jeg har derfor bestemt meg for å publisere et nytt kapittel hver andre uke og kanskje til og med hver uke. Ser dem litt an. Det blir litt for lenge å vente mellom hvert kapittel med publisering en gang i måneden.

Skriv ut

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar