fbpx
Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave Tipsboka

Kapittel 9
Som fortjent?

KAPITTEL 9

Det er mandag ettermiddag, og arbeidsdagen har vært rolig. Mathilde har tenkt på bildene hun fant nede i kjelleren hele dagen, og nå er det på tide å få dem opp på veggen.
Det har begynt å skumre ute og hun er helt alene i butikken. Bråket fra hamringen føles mye høyere når hun er alene. Det blir derfor en lite hyggelig seanse, men bildene skal opp, og hun biter tennene sammen. «Ikke mange bildene igjen nå.»

Mathilde har planlagt hvor de skal henge før hun setter i gang, for hun vil jo ikke være nødt til å ende opp med for mange bomslag og unødvendige spikerhull i veggen når hun er ferdig med dette bildeprosjektet.

Selv om Mathilde liker å skape ting og å se resultater av det hun har komponert i hodet sitt, er denne veien til målet via hamring i skumring en litt dyster «event», og det er nesten som hun føler at hun forstyrrer menneskene på bildene. «Unnskyld, bare litt igjen.»
Hun unnskylder seg nesten lydløst til dem, ikke bare fordi hun forstyrrer, men samtidig begynner tankene hennes å vandre. Hårene i nakken hennes reiser seg når hun lar fantasien leke med hva som kan ha skjedd med Iris.
Hvorfor valgte hun å slutte så raskt, og hva med de to mennene på bildet sammen med henne?
Hun er så engasjert i det hun holder på med, at hun ikke merker sulten som gnager før hun er ferdig. Nå gjenstår det bare litt rydding og så skal hun komme seg opp i leiligheten for å lage seg en velfortjent middag.

Det er mandag, og da lager hun seg som regel noe kjøttfritt til middag. Kjøttfri mandag har hun innført etter å lest om det på nettet. Det er ikke hver mandag hun klarer å følge dette, men i dag er alt innkjøpt og klart for et smakfullt måltid uten kjøtt.
På menyen står det spaghetti med tomatsaus. Sausen lagde hun i lunsjen tidligere på dagen, så den skal hun bare varme opp mens spaghettien koker. Raskt, enkelt og veldig godt.

Hadde Mathilde hatt litt bedre tid, ville hun satt en deig for å få ferskt brød til også, men denne gangen blir det bare spinat og fetaost ved siden av. Et herremåltid for en sliten og utsultet kropp.
Mens hun sitter der og nyter den gode middagen, med et drømmende blikk inn i den sprakende peisen, går tankene tilbake til helgen som har vært. En innholdsrik helg, med bryllup og kos for noen, mens andre igjen har sjauet nede i en skitten kjeller og slitt med den uvante tunge aktiviteten. Men, den iherdige innsatsen deres har gitt resultater.
Kjelleren er ferdig ryddet. Det er vel kanskje mer riktig å si ferdig tømt, for nå er det ikke mye igjen der nede. Hun er Espen evig takknemlig for hjelpen hun har fått av ham, og til helgen har de avtalt en middag her hos henne som takk for hjelpen.

Tankene går tilbake til bildene de hadde funnet, og hvor fornøyd hun var med idéen om å henge dem opp i butikken. Det har blitt så fint der nede nå. Veggen ble plutselig så full av liv.

Mathilde hadde sett litt mer nøye på bildet av Iris og de to mennene, og hun la merke til kjedet Iris hadde på seg. Det er noe kjent med det, men akkurat nå klarer hun ikke komme på hvor hun har sett det. Anhenget er delvis skjult i klærne hun har på seg, men etter nøye vurdering, synes hun kanskje det kan ligne en nøkkel.
Mathilde vet ikke hvorfor, men hun føler en veldig tiltrekning til akkurat dette bildet.

Mysteriet med rotet i og utenfor containeren på gårdsplassen, hadde gjentatt seg søndags morgen også, og da hun gikk ned for å låse Espen inn, var han allerede i gang med å kaste søppel tilbake i containeren. De var enige om at det sikkert måtte være noen som syntes det var spennende med skattejakt i andre menneskers søppel, og lot det være med det.

Som forventet kommer Petter tidlig på tirsdagen. Han pleier å komme innom butikken hennes for å slappe av ved langbordet. Han er en av stamgjestene, en god kunde og han hjelper henne med utkjøringen ved behov.

Petter er ansiktsblind, noe som betyr at han ikke klarer å kjenne igjen ansikter. Kjennemerker som for eksempel føflekker og tatoveringer gjør det enklere for ham å gjenkjenne noen, og han har blitt veldig flink til å huske stemmene til folk. På grunn av dette, liker han å sitte ved enden av bordet med øynene igjen og nyte stemmene rundt seg.

Noen mennesker liker å ha stillhet rundt seg når de sitter med øynene igjen, men ikke Petter. Han gjør dette for å kunne kjenne igjen menneskene rundt seg, og har han øynene lukket, slipper han å kaste bort energi på et forsøk av gjenkjensel ved å se på ansiktet deres. «Det er deilig med litt rekreasjon. Å ha indre fokus gir meg ro i sjelen, og jeg nyter kvalitetstid når jeg kan sitte her på denne måten.»
Mathilde liker at han kommer innom, for det er alltid hyggelig i hans selskap. Han er så positiv til det meste.

Da Petter begynte å hjelpe henne, var det først bare med litt smårydding i butikken, og etter hvert hadde han tilbudt seg å levere blomster for henne. Han liker å ha noe å henge fingrene i, og vil ikke ha betalt for å gjøre dette. For ham er det betaling nok å kunne komme innom og sitte hos henne når og hvor lenge han måtte ønske.
Petter har tid til det, for han gikk av med pensjon i januar samme året, og det er ikke bare Mathilde som nyter godt av hans selskap. Moren hans, Eli, får besøk fra ham rett som det er, og fredagene når han kommer med frodige og fargerike buketter til henne, pleier hun å ha middagen klar til ham.

Denne dagen tar Mathilde ham i å stirre på bildene som hun har hengt opp i kroken ved langbordet. Det ser ut som om han er langt borte, og Mathilde blir veldig nysgjerrig. «Hva tenker du på, Petter?» spør hun ham.
«Jeg kjenner igjen bilen på bildet, og det er noe ved den ene mannen som er kjent. Tatoveringen på underarmen hans har jeg sett før, men jeg klarer ikke huske hvor.»

«Mamma sier at damen heter Iris og hun har jobbet her tidligere. Den ene av de to mennene var kjæresten hennes, men verken mamma eller pappa vet hvor det ble av henne etter at hun sluttet her så brått.»
«Ja», sier Petter, «den historien husker jeg. Hun sa opp den ene dagen og forsvant den andre dagen, om jeg ikke husker feil», fortsetter han, «så da er det nok mannen med tatoveringen som var kjæresten hennes, siden jeg mener å ha sett den før. Alle var sjokkerte over at hun bare forsvant sånn helt plutselig, og jeg kan tenke meg det også satte foreldrene dine i en vanskelig situasjon. Jeg mener å huske at det var da faren din steppet inn for å hjelpe moren din, og siden den gangen ble han værende her for å spre blomsterglede sammen med henne.»

Walter hadde fortsatt jobbet som bygdas trofaste elektriker innimellom slagene, men kundene hans måtte bare vente litt lengre enn det de hadde måtte gjøre før. De eneste gangene kundene hans ble prioritert, var forståelig nok om noe hastet veldig, som for eksempel en jordfeil som
resulterte i at noen fikk strøm i seg.
«Tilbake til bilen på bildet», Mathilde er utålmodig, «hva med den?» Hun har behov
for å få vite mer.
«Jeg husker den hadde hull i eksospotta, og man kunne høre den på lang vei når den kom kjørende. Det var også en rask avslutning på dens tilstedeværelse i bygda. Den ene dagen var den å se, og den andre dagen ikke. Det er nesten så jeg kan høre den brøle av sted etter å ha hørt årsaken til at han forsvant. Dette var rett før Iris, som du sier damen heter, og som var hans forlovede, leverte sin oppsigelse. Ryktene skulle ha det til at hun hadde kastet han på dør etter at hun hadde funnet ut at han var utro mot henne. Dette betyr vel at den bilen er kjærestens, siden den forsvant samtidig med ham», konkluderer Petter.
«Det tror jeg du har rett i, Petter», sier Mathilde. «Nå fikk du meg jammen nysgjerrig på hva som ligger bak historien deres. Mulig jeg må begynne min egen lille etterforskning.»
«Ja, litt uskyldig snoking kan vel ikke skade noen», sa Petter. «Hold meg oppdatert. Jeg må innrømme at det hadde vært morsomt å høre mer om hva som egentlig skjedde. Og, om du skulle trenge hjelp til noe, må du bare si ifra. Du vet, jeg har god tid nå om dagen. Om det kan være til hjelp, mener jeg at det var snakk om at en av dem kom fra et sted som heter Villvika.»
Mens de snakker om dette, har Mathilde gjort ferdig dagens bestillinger.
Hun har laget alt fra frodige, fargerike og luftige buketter, til å pakke inn ferdigpakkede rosebuketter og potteplanter. Det er selvfølgelig bestillingene som gir henne kreativ frihet som hun liker mest, men av og til er det deilig bare å pakke inn noe som allerede er ferdiglagd, som f.eks. en Hortensia som selv står for sin vakre prakt.

Petter har kjørt fram bilen, og nå hjelper han henne med å bære blomstene ut. De har en avtale om at når det er færre enn 10 leveringer, tar han hele oppdraget alene, og når det er mere enn 10 pakker deler de på pakkene og kjører ut med hver sin bil. Denne dagen er det 12 pakker,
så det blir 6 leveringer på dem hver. Mathilde har ikke samvittighet til å sende sin snille hjelper på de lengste turene, så de tar hun selv.

«Hadet» hun roper til Petter idet hun låser døra etter dem. «Vi ses i morgen.» Hun vinker ham avgårde på leveringsferden sin, og Petter vinker tilbake.

Når Mathilde kommer tilbake fra runden sin, er det lys i butikken. «Jeg er sikker på at jeg låste døra da vi dro.»
Forsiktig åpner hun døra, uten at bjella får gitt noen advarende lyder om at noen er på vei inn, og lister seg stille inn.

Hjertet hamrer ikke mindre når hun skvetter til av morens hyl. «Hva er det du driver på med? Skal du skremme vettet av meg?»
«Jeg? Hva er det du holder på med? Etter mysteriet med containeren, trodde jeg nå at jeg skulle overraske noen innbruddstyver.»
Moren ser strengt på henne. «Innbruddstyver? Ville du virkelig gått inn om du trodde det var innbruddstyver på ferde? Nå skremte du meg nok en gang. Lov meg at om du mistenker det, kontakter du heller politiet enn at du går inn for å håndtere det på egen hånd.»
«Ok, når jeg tenker over det, må jeg innrømme at dette var dumt av meg, men jeg tenkte bare ikke så langt. Jeg lover.»

Mathilde smiler til moren. «Jeg prøver å forestille meg hvor sint du ville blitt på meg, om jeg hadde sendt dem inn etter deg i kveld.»
«Ja, jeg hadde nok blitt mer skremt om jeg plutselig hadde sett inn i et pistolløp, men jeg hadde tilgitt deg ganske raskt for å ha tilkalt hjelp.»
«Men, hvorfor er du her?»

«Jeg ble så nysgjerrig på hvordan veggen med bildene hadde blitt, og da jeg gikk forbi på vei til syklubben, låste jeg meg bare inn. Jeg regnet med det ville være ok. Veggen har blitt veldig fin. Dette må jeg si var en veldig god idé, Mathilde. Hvor tar du det fra?»
«Tja», sier hun med et lurt smil om munnen, «det må vel være fra deg.»

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

print

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar