Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Kapittel 8
Som fortjent?

KAPITTEL 8

Hun var sliten i kroppen etter gårsdagens fysiske aktivitet. De hadde ryddet fra butikken stengte fredag ettermiddag og nesten til midnatt. Det var ikke bare ryddingen som fikk timene til å gå. De ryddet, snakket, spiste, lo og delte flere historier fra ferieturene sine.

Espen fortalte om en opplevelse, hans verste ferieopplevelse, terroren i Nice, og hun fikk tårer i øynene ved tanken på det han hadde opplevd.
Kvelden 14. juli hadde han og noen kamerater bestilt bord i hotellets restaurant som ligger på strandpromenaden i Nice.
«Det var Frankrikes nasjonaldag og vi fikk et bord ute på terrassen, med fantastisk utsikt til fyrverkeriet som skulle starte kl. 22.00. Da fyrverkeriet startet, ble alle lysene langs promenaden slukket slik at man kunne oppleve det i mørket. Det var en fantastisk opplevelse med god mat, gode venner, glade mennesker på promenaden nedenfor og en himmel som ble lyst opp av det ene fyrverkeriet flottere enn det andre. Da vi var ferdige med maten, satt vi fortsatt ved bordet og nøt utsikten. Fyrverkeriet varte i
15 til 20 minutter, og da det var ferdig, ble alle lysene skrudd på igjen og regningen for maten kom på bordet. Da hørte vi plutselig en lyd bak oss, det var en lyd jeg ikke hadde hørt før, men vi skjønte raskt at det var lyden av noen som ble påkjørt. Plutselig kom det en hvit lastebilen til syne på andre siden av veien for der vi satt. Vi trodde med en gang at sjåføren hadde mistet kontrollen over bilen og havnet ved et uhell ute på promenaden, men dette var helt til vi ble vitner til at sjåføren ga gass og kjørte over salgsboden og mange mennesker.
Det løp gråtende og skrikende mennesker i alle retninger på promenaden, men på tross av dette løp vi mot dem for å prøve å hjelpe de som trengte det».

Mathilde satt som forstenet. «Var det så lurt, da?»
«Det eneste vi tenkte på var å hjelpe», svarte Espen. Han var tydelig beveget av å fortelle denne historien til henne.
«Lastebilen stanset 180 meter unna der vi satt tidligere på kvelden, og der hvor vi løp over gaten for å hjelpe til. At lastebilen ble beskutt av politiet, hørte vi ikke. Synet som møtte oss fikk fokuset vekk fra alt annet som skjedde rundt oss».
Espen fortalte om hva de hadde gjort for å hjelpe til så godt de kunne.
Noen hadde brekt begge beina, noen blødde fra en hovedpulsåre i lysken, andre svirret rundt dem med et tomt blikk og noen var allerede døde.
«Forferdelig trist». Mathilde hadde ikke klart å få fram så mange flere ord.

«Hallo!» lød det nedenfra. Det er moren som stikker innom.
«Kom opp, mamma, så tar vi en kaffekopp sammen».
Mathilde skjenker to kopper kaffe og setter seg sammen med moren ved bordet. Hun forteller om det de har funnet, og viser henne bildene.
Deanne vet hvem nesten alle på de forskjellige bildene er, og kjenner også igjen kreasjonene deres, men på bildet av damen sammen med de to mennene og den røde bilen, er det bare to av tre hun kjenner til, damen og kjæresten hennes.

«Hun var en tidligere ansatt i butikken», forteller moren. «Iris som hun het, forsvant raskt etter å ha sagt opp. Hun jobbet ikke engang ut oppsigelsestiden, noe som satte oss i en veldig vanskelig situasjon».

Mathilde forteller om planene for å henge opp flere av bildene på veggen nede i butikken, og Deanne sier seg enig i at med de bildene hun hadde funnet, kan dette bli en flott vegg med minneverdig historie fra butikkens mange år i Liljenes.

«Holdt dere på lenge i går kveld?»
«Ja, det ble nesten midnatt, og jeg kjenner det godt i kroppen i dag.»
«Vi leide containeren til deg for at du skulle legge ting oppi den, ikke rundt den. Det ser ikke så veldig innbydende eller inviterende ut med alt rotet som ligger strødd utenfor.»

Mathilde kjenner at hun blir irritert på Espen et lite øyeblikk. Han skulle jo sørge for å kaste alt oppi containeren mens hun varmet pizzaen. Hun løper ned for å sjekke.
Mye av det de hadde båret opp for å kaste, ligger, som moren hadde påpekt, utenfor containeren. Hun skjønner ingenting.
«Hva i all verden?»
Dette minner litt om hvordan det ser ut rundt en søppelbøtte som skjærene herjer med, om man ikke lukker lokket ordentlig, men i mye større format. Her er det ikke snakk om noe skjæreherjing.

«Jeg skjønner ingenting. Vi kastet da alt dette oppi containeren i går.»
Mathilde ser spørrende på moren.
Hun kunne skylde på ungdommer, men siden en ungdomsgjeng som regel ville vært veldig bråkete, og hun hadde sovet så godt i natt, uten å våkne en eneste gang, måtte dette vært gjort veldig stille. Altså ikke som en skrålete ungdomsgjeng som moret seg med å rote i andres skrot.

De går ut for å rydde opp. Etterpå går Deanne opp for å rydde unna kaffekoppene, mens Mathilde finner fram kaken hun har bakt for å ha noe til langbordets trofaste gjester i samlingshjørnet i butikken. Denne gangen er det gulrotkake hun har laget. Gulrotkake i langpanne er veldig populært, og det pleier ikke å være igjen et eneste stykke når dagen er omme.

Når alt er klart, legger Mathilde brudebuketten i bilen og kjører bort til frisøren hvor hun har avtalt å treffe bruden. Etter å ha overlevert buketten til en meget spent og vakker brud, kjører hun tilbake til butikken for å hente dekorasjonene. Hun må også innom kirken for å ta en siste kikk over bukettene som foreldrene hjalp henne med å plassere i går kveld.
Hun senker skuldrene og sender dem et takknemlig smil i tankene.
Foreldre, og spesielt av den hjelpsomme typen, er gode å ha.

Hun passerer kirken på vei til blomsterbutikken, og stopper likeså godt der først, så er det unnagjort. Mathilde liker seg ikke i kirken. Kirken minner henne om sorgen hun bærer på innerst i hjertet. Håp hadde bare levd i 9 dager. Ni dager fylt med håp, tårer, glede og sorg. Hun lar tårene få renne.
Det er ingen vits i å stritte imot.

Bukettene i kirken er vakre der de står i all sin prakt. Hun sjekker at de har nok med vann og drar videre for å hente dekorasjonene i butikken.
«Hvordan går det her?» Moren ser ut til å ha hendene fulle når hun kom inn.
«Perfekt!», svarer hun. «Her er alt under kontroll, og stamgjestene har begynt å samle seg i hjørnet sitt.»

«Gulrotkaken din er like god som alltid. Tusen takk!», kommer det i kor fra langbordet.
«Om dere skulle trenge mer kaffe, vet dere hvor den er å finne. Mulig dere må trakte mer selv.»
Mathilde blir alltid så glad av denne blide og skravlesyke gjengen. De skaper liv i butikken, og er ikke redde for å fortelle henne at de setter pris på henne. Hun blir varm om hjertet og er glad for at hun kom på idéen med dette langbordet.

Det er flere kunder i butikken nå, men det virker som om moren har kontroll, og hun lar henne derfor få lov til å holde på i fred.

Resten av blomstene til bryllupet er ferdigbalansert inn i bilen, og nå er hun på vei til festlokalet. «Når disse er på plass, kommer jeg tilbake med mat til oss, mamma. Det har vi fortjent.»
«Det høres ut som en god idé, Mathilde. Jeg kjenner at behovet for påfyll av energi ikke er så lang unna nå.»

Dekorasjonene var vel plassert på bordene, og bak seg hører hun «Så vakre de er!». Brudens mor har stoppet på vei til kirken for å forsikre seg om at alt er i skjønneste orden. «Ikke at jeg ikke stoler på at du har kontroll», sier hun unnskyldende, «men jeg ville bare nyte rommet før det blir fylt opp av hele slekta, og noen av dem vil jo bare forstyrre roen her inne, om du skjønner. Jeg bare håper dagen blir like perfekt som blomstene du har lagd. Tusen takk, Mathilde». Hun smiler med tårer i øynene.

Solfrid, som brudens mor heter, er av den typen menneske som andre ville kalt for hurpe, baksnakker, familieødelegger, ja, rett og slett en skikkelig drittkjerring. Det finnes mange flere beskrivende ord som kan brukes om denne dama, men Sol er ikke ett av dem, for hun bringer bare surt nedbør med seg hvor enn hun går.

At hun stikker innom lokalet før kirken, sånn bare for å nyte rommet i stillhet, tror Mathilde ingenting på. Nei, hun er sikker på at hun ikke vil få fred i sjelen før hun har sett om blomstene er fine nok for hennes praktfulle datter.
Mathilde prøver alltid å se det beste i andre, men i noen tilfeller lar det seg rett og slett ikke gjøre.
Mathilde nikker stille og smiler tilbake. Hun vet at hun gjør klokt i å ikke svare henne på innspillet hennes om slekta. Hun gir henne en klem og gratulerer henne med dagen og datteren, før hun haster videre. Nå kan ikke lunsjen vente lengre.

Det er fullt av folk i butikken da hun kom tilbake.
«Hei Mathilde! Tar du en kopp kaffe med oss?» Mathilde ser bort på moren. Etter skuldertrekkene hennes å avgjøre, ville det ikke bli en rolig lunsj med bare dem to, men en felles lunsj sammen med alle her.
«Jeg kommer, skal bare opp og skifte først, og så må jeg lage litt mat til min alltid hjelpsomme og snille mor og så meg selv da.» Mathilde sender moren et ømt blikk. «Er straks tilbake.» De siste ordene er så vidt hørbare idet hun løper opp trappen.

Det blir en riktig så hyggelig lunsj, og alle har selvfølgelig fått med seg at hun endelig har tatt tak i kjelleren. Det er kanskje ikke så vanskelig, i og med at containeren står godt plantet foran butikken.

«Hører du har fått god hjelp til å rydde…» Mathilde er litt usikker på om dette var et spørsmål eller en konstatering, og lar ordene henge i lufta i noen sekunder før hun kommer med en tilbakemelding. “Ja, det har jeg.»
Hun vet, at uansett hva hun svarer, vil folk tolke det akkurat som de selv ønsker, så det er ingen vits i å bruke energi på noe annet enn kortversjonen.
Hun kan se at den gir dem noe å «tygge» på. Mathilde reiser seg. «Takk for et hyggelig selskap, men nå må jeg tilbake til jobben.»

Dagen går fort. Det blir brått stille når døra lukker seg etter siste kunden.
Petter har vært innom for å hente de få leveringene som var igjen, og han kommer ikke tilbake mer før til neste uke. Moren gikk for en time siden, og Mathilde sitter ved langbordet og lar inntrykkene fra dagens mange gjøremål synke inn. Etter all aktiviteten i dag, er stillheten nesten litt øredøvende.

Hun lukker øynene og sukker, men i neste øyeblikk skvetter hun skikkelig.
Espen banker forsiktig på døra, men det er nok til at hun hyler høyt og sitter en halv meter over stolen. Vel, det føltes som om det var en halv meter.
Hun snur seg mot døra hvor Espen står, og må ta seg i det for å ikke sende ham et blikk som vil få ham til å snu på hælen og løpe hjem igjen.

«Skvatt jeg deg?» Espen er visst like forfjamset som henne når hun låser opp.
«Ja, du skremte meg. Jeg visste jo at du skulle komme, men det har visst ikke noe å si for hvor forberedt man kan være.»

«Kom inn. Jeg er veldig glad for at du er her og hjelper meg. Jeg må bare få ristet av meg den vonde følelsen i kroppen.»
«Jeg tenkte kanskje du var sulten etter en lang dag, så jeg har med mat.»
Først nå legger hun merke til posen han har i hånden. Logoen er fra favorittrestauranten hennes. Hun er sulten, så dette er perfekt. Hyggelig selskap og deilig mat.

«Det er fint om du legger alt oppi containeren i dag, Espen.» Han ser spørrende på henne. «Hva mener du? Jeg la alt opp den i går.»
«Da jeg stod opp i dag, lå mye av innholdet på bakken utenfor containeren.»
«De var jo veldig merkelig.» Han rister på hodet. «Kan det være noen som har vært på skattejakt?»
«Mulig det, men jeg synes det er dårlig gjort at de ikke har klart å rydde etter seg.»
«Ja, det er jeg enig med deg i. Vi får krysse fingrene for at det ikke skjer igjen. Jeg kan i hvert fall garantere at jeg la alt oppi i går kveld.»

Ryddingen går mye raskere unna i dag, og denne gangen er de helt ferdige før klokken slår midnatt.
Praten går lekende lett dem imellom, og de snakker om alt fra barndommen, gamle bekjente, fritidsinteresser, familiene sine og hva de gjør nå samt planene deres for framtiden. De holder seg fortsatt til overfladiske temaer.

Kvelden går fort, og ingen av dem har lyst til at Espen skal gå når de er ferdige, men Mathilde er så sliten etter helgens jobbing og rydding, at det ikke kan bli noe annet enn et «god natt» nå i kveld.

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

Skriv ut

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar