Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Kapittel 7
Som fortjent?

KAPITTEL 7

Fredagen står hun tidlig opp. Uka har gått veldig fort, og som vanlig hadde hun mest å gjøre i går, da med tanke på leveringer før helgen, men i dag skal hun lage det meste til helgens bryllup. Alle blomstene skal være i hvitt, og brudeparet ønsker seg nesten bare roser.

Lars hadde tatt seg en ekstra tur til henne på onsdagen for å levere resten av det som trengtes av blomster til bryllupet. Rosene og peonene hadde hun allerede fått levert på mandagen, dette fordi de skal få muligheten til å springe ut og vise seg på sitt vakreste på brudeparets fineste dag.

Mathilde har rykte på seg for å være både kreativ og flink, og alle stoler på smaken hennes. Blomstene har hun derfor fått frie tøyler med, innenfor visse gitte rammer. Sånne bestillinger liker hun. Frie tøyler gir rom for å kunne leke seg litt, noe som igjen kan gi inspirasjon til nye kreasjoner.

Etter at leveransene var unnagjorte i går kveld, rakk Mathilde så vidt å begynne med det viktigste på listen i går kveld, brudebuketten, før hun tok kvelden.

For at hun skal få tid til å lage alt i dag, har hun avtalt med moren at hun skal komme for å hjelpe til. Mens Mathilde spiser frokosten, låser moren seg inn nede. Vant som hun er med det som må gjøres i stand før butikken åpner, setter hun bare i gang etter å ha meldt sin ankomst opp til Mathilde i andre etasje.

«Hallooo! Nå er jeg her, så du kan bare ta deg tid å tygge maten ordentlig!»
Mathilde kan nesten høre henne le for seg selv der nede, for moren vet så altfor godt at når hun er stresset, hender det at hun enten hopper over maten eller ender opp med å sluke den. Ingen av dem er gode alternativer om man ikke ønsker en mage som forstyrrer arbeidet i løpet av dagen. Nå hadde hun fått muligheten til å nyte maten, og det tilbudet ønsket hun hjertelig velkommen. «Så deilig.»

Mathilde senker skuldrene, og lar den kjente og gode følelsen av å være i trygge hender fylle hele kroppen. «Tusen takk!», roper hun takknemlig tilbake.

Etter å ha latt en heller stresset frokost gå over til en rolig og nesten litt salig stund, går hun ned til moren med senkede skuldre. Det vil bli en fin fredag, det er hun helt sikker på.

«Hva har skjedd? Har du ikke sovet i natt?» Moren er engstelig fordi hun ser så sliten og dratt ut.

Neida, mamma, jeg klarte nok en gang å sovne i lenestolen i går kveld. Jeg våknet midt på natten og måtte slite meg opp i halvsøvne for å komme meg i seng.»

«Du må slutte med denne selvpiningen, Mathilde.»

«Ja, jeg skulle ønske jeg klarte det, men det er jo så deilig å slumre i godstolen.»

Bruden ønsker en enkel rund bukett med roser, og fordi alle blomstene i bryllupet er hvite, skal brudebuketten skille seg litt ut ved å være i fargene lys rosa og fersken i tillegg til hvitt. Mathilde foreslo også for bruden å ha i peoner i buketten, og hun lot seg rive med når Mathilde tegnet og forklarte  hvordan buketten ville bli seende ut.
Den stramme runde formen som bruden ønsker, blir mer avslappet og levende, men fortsatt rund, når hun bruker rosene i forskjellige stadier i alt fra knopper til den litt mer utsprungne utgaven, samt helt utsprungne roser og peoner. De utsprungne blomstene er med på å skape luft i en ellers så tettpakket og stram form.
Buketten blir akkurat så fin som Mathilde har forestilt seg, og hun er strålende fornøyd med den. Når Deanne kommer inn på bakrommet med et beundrende blikk, får hun bekreftet at det er flere som synes akkurat det samme som henne.
«Den er en drøm!» utbryter moren henført. «Når jeg ser det du lager, tillater jeg meg selv å tro at jeg har hatt en finger med i spillet for din kreativitet. Jeg må ha vært en god læremester og et godt forbilde for deg, Mathilde.» Moren har tårer i øynene.

«Ja, mamma, du har lært meg mye av det jeg kan», sier Mathilde, like rørt. De gir hverandre en god klem.
Mathilde setter buketten på kjølerommet. «Nå spiser vi lunsj, mamma.»

Det har vært et lite rush av kunder i butikken mens Mathilde har stått på bakrommet med brudebuketten, men nå er det rolig og de bestemmer seg for å bruke den rolige tiden til deres fordel.
Mathilde steker rundstykker oppe i leiligheten, og med disse sammen med litt godt pålegg, får de lagd seg et aldri så lite koldtbord nede på langbordet i butikken. Det blir en trivelig stund. De har ikke fått snakket så mye sammen siden de åpnet butikken i dag tidlig, men nå tar de dette igjen.

«Jeg hører du tilbringer litt tid sammen med Espen om dagen», prøver moren seg forsiktig.
Mathilde smiler. Liljenes svarer til ryktet sitt. Det er ikke mye man får ha i fred her, før alle vet det du vet, og kanskje til og med litt til.

«Ja, mamma, det stemmer, og vi skal treffes i helgen også. Han kommer faktisk i ettermiddag når vi stenger, for han skal hjelpe meg med å rydde i kjelleren.»

Morens ansikt endrer seg fra å være glad for å høre at ryktene om at hun treffer Espen viser seg å være sanne, til å få øyne som ser på henne fulle av unnskyldning.

«Ja, den kjelleren er ikke noe jeg er stolt av. Det var så enkelt bare å bære ting som kunne brukes ved en senere anledning ned dit, unna veien. Det at den senere anledningen aldri kom, gjorde kjelleren om til et mareritt. Da vi bestemte at du skulle ta over butikken, planla vi å ta tak i den, men det ble dessverre bare med planen. Jeg håper den ikke vil by på altfor mange problemer for deg.»

«Det går fint, og skal jeg være ærlig, mamma, gleder jeg meg litt til dette. Det skal bli spennende å se hva jeg kommer til å finne. Kanskje det blir litt å mimre over der også.»

«Det er jeg sikker på du vil finne, ikke vær redd for det, og kjenner jeg deg rett, tenker jeg fantasien din vil få det travelt der nede.»

Etter lunsjen fortsetter moren med kundene og Mathilde med dekorasjonene til bryllupet. Når det nærmer seg stengetid blir det plutselig litt bråkete utenfor, og Deanne roper på henne. «Mathilde, kom hit et øyeblikk, det er noe jeg vil vise deg.»

Utenfor står det nå en liten container. «Pappa og jeg bestilte denne til deg. Det er vårt bidrag til ryddingen. Jeg kan tenke meg det er mye skrot som du ikke vil komme til å ta vare på, og da kan du bare kaste det i containeren. Vi har bestilt henting av den til tirsdag morgen, men om du ønsker den skal stå her lenger enn det, er det bare å si ifra, da ordner vi det for deg.»

«Så bra! Dette gjør ting mye enklere, og nå kan jeg nesten ikke vente med å komme i gang. Tusen takk, mamma! Hils pappa og si takk til ham også fra meg.»

«Du kan gjøre det selv, for her kommer han. Vi tenkte å gå ut for å spise sammen, og vi gleder oss til å prøve de hamburgerne du snakker om. Mulig jeg må holde meg unna den sterke dressingen, men de har vel sikkert noe annet godt jeg kan prøve til.»
«Det har de, mamma. Det er bare å glede seg.»

Walter kommer inn døren. «Hei pappa! Tusen takk for containeren. Nå gleder jeg meg til å komme i gang med kjelleren.»
«Bare hyggelig, vennen min, og det skulle bare mangle. Jeg håper den kommer til nytte.»

På tur ut døren møter de på Espen, som ifølge antrekket hans å dømme, ser ut til å være klar for en skikkelig omgang med sjauing. En mann som ikke er redd for å ta i et tak. Mathilde liker det hun ser.

Hun låser foreldrene ut og Espen inn. Nå skal hun bare skifte. «Blir du med opp?»
«Neida, jeg venter her nede.» han er på vei mot kjellerdøra.
«Jeg må bare få i meg litt mat før vi starter. Har du spist?», roper hun ned.
«Ja, det har jeg.»
«Ok. Da tar jeg bare et rundstykke i hånda mens vi orienterer oss.»

Fem minutter senere står hun klar, iført skitne treningsbukser tidligere brukt til oppussing, og et halvspist rundstykke i hånda. «Da er jeg klar», sier hun med forventning i stemmen. «La ryddingen begynne!»

Det hadde tidligere vært et jordgulv i kjelleren, men faren hadde for flere år siden helt litt sement over for å gjøre den mer hygienisk. Langs veggene er det satt opp hyller for å prøve å ha mest mulig oversikt over rotet som fortløpende ble satt ned i kjelleren. Det gikk fint til å begynne med, men når det til stadighet bare fylles på, uten at noe blir fjernet, har hyllene til slutt ingen mening mer. Plutselig er det liksom ikke så oversiktlig der som man skulle ønske lenger.
Kjelleren er overfylt. Det står til og med ting i trappen som fører ned til rommet som hun tidligere hadde ansett som sitt hemmelige skattekammer.

På vei ned blir Mathilde litt usikker. Hun mener hun kan skimte fotspor øverst i trappen som ikke har vært der før, og det ser også ut som om noe av det som står der har blitt flyttet på. Mulig hun bare husker feil, eller at en av foreldrene har prøvd å ta seg ned, men innså det umulige og ombestemte seg i forsøket.

Øverst i trappa står det planker og rester etter Mathildes oppussing. Det er ingenting å ta vare på, og de gjør kort prosess med dette, og kaster det sammen med noen gamle potter og vaser som også står der. Noen av de står fortsatt med blomster oppi, men da av den visne sorten vel og merke.
«Trist å bli glemt på den måten», sier Mathilde, «tenk å bare bli satt i et mørkt rom og rett og slett visne hen på rot».
«Godt vi kom den til unnsetning da», sier Espen. Han er litt usikker på om hun lar seg røre ved denne visne blomstens skjebne eller om hun fleiper.

Det gamle kassaapparatet og en ødelagt radio går også rett i søpla, men det gamle melkespannet som Mathilde mener er blitt kjøpt på et loppemarked for å pynte opp i butikken, setter hun til side. Hun svarer Espens spørrende ansikt med at «Det har potensiale».

De når bunnen av trappa, og er enige om å fortsette i et par timer til. Listen over det som blir ansett som søppel og dermed båret ut i containeren, er mye lengre enn listen med det som skal tas vare på.

Når hun kommer over søppelsekken med tørkede kastanjer med ståltråd i og kongler med ståltråd på, får hun ønsket om mimring oppfylt. Dette er hennes og søsterens verk. «Å plukke kastanjer på høsten for så å stikke ståltråd i dem mens de fortsatt var myke, var min og Dortheas oppgave, og vi fikk betalt for hver eneste kastanje. Opp igjennom årene ble det mange av dem, både kastanjer og kroner.

Se på disse. Jeg lurer på om Dorthea kunne tenke seg en bukett med minner om barndommens såre
fingre». Mathilde ler og Espen må nok en gang smile av henne. Det virker som om hun koser seg i fortidens rot og skrot.

Konglene er resultatet av juleforberedelsene de hadde hvert år. «Jeg husker hvor vondt det etter hvert ble å feste ståltråden på konglene. Tykk ståltråd som vi tvinnet på. Førjulstiden betydde det samme som såre og veldig skitne fingre, og jeg kjenner det fortsatt i fingrene hvor vond den jobben var». Mathilde holder opp fingrene sine sånn at de kan sammenligne arbeidshender. Eneste forskjellen, er at hans er større.

I et hjørne står det noen pappesker stablet pent sammen. Her er det gamle bøker, LP-plater, klær, sko, vesker og noen gamle bilder.

Mathilde er sikker på at dette ikke har tilhørt foreldrene. Hun vet at det har bodd noen i leiligheten for mange år siden. «Mulig dette tilhørte de som har bodd i leiligheten.» Hun tar vare på LP-platene og bildene, men resten går i containeren.

«Om de ikke har savnet dette på 30 år, vil de nok ikke bli lei seg for at vi kaster det nå.» Espen er enig, og bærer opp det som skal kastes.

Et av bildene, er av en dame og to menn som poserer foran en bil. Bilen er en gammel rød Opel Ascona.
«Hvilket år tror du dette er?» Espen holder opp bildet. «Litt usikker, men når vi ser på klærne og damens hårsveis, vil jeg gjette på 80-tallet.»
Damen på bildet har langt tuppert hår med permanent, og hun holder rundt den ene mannen. Det er ut som om de er et par.

«Jeg kan ikke huske å ha sett disse menneskene før, jeg lurer på hvem de kan være».
«Kanskje du kan spørre foreldrene dine. De vet det helt sikkert»
«Ja, og skulle det vise seg at de har noen form for tilknytning til butikken, skal jeg henge det opp sammen med flere av de andre bildene jeg fant her nede nå. Jeg kan kanskje lage en mimrevegg med personer fra butikken sammen med kreasjoner og dekorasjoner som vi har laget».
«Det høres ut som en god idé, Mathilde, det tror jeg faktisk vil bli veldig bra».

Bildene hun bestemmer seg for å henge opp på veggen er av forskjellige motiver og størrelsen på bildene varierer. Noen er av mennesker, noen med blomster og noen med en god kombinasjon av disse to motivene.
«Det må være blinkskudd av fornøyde kunder.»
«Veggen borte ved langbordet, hvor det nå samles mennesker fra hele bygda så godt som hver dag, er perfekt til å dekorere med bilder.»

Mathilde har ikke bare skapt et populært samlingspunkt rundt det store langbordet hun har fått satt inn i butikken, hun skaper også et historisk samlingspunkt på veggen med tidligere ansatte, fornøyde kunder og flotte bevis på hva som har blitt lagd i butikken ved å henge opp bildene.

«Vi skal ikke ta en liten matbit, Mathilde?» Hun er oppslukt i alt hun finner her nede, og nå som de er så godt i gang, har ikke tanken på mat slått henne i det hele tatt.

Mathilde hadde laget pizza kvelden i forveien. «Om du tar på deg ansvaret med å varme opp pizzaen, tar jeg ansvaret med å få lempet alt det vi har båret opp til nå i containeren» foreslo Espen.
«Avtale», Mathilde er ikke vanskelig å be.

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

Skriv ut

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar