fbpx
Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave I fokus Tipsboka

Kapittel 6
Som fortjent?

KAPITTEL 6

Etter at Mathilde kommer hjem på kvelden, fyrer hun litt i peisen. Ikke fordi det er kaldt, men rett og slett for kosens skyld. Hun har litt vin igjen i flasken i kjøleskapet, og godstolen står der med vidåpne lenestolarmer og ønske henne velkommen hjem. Hun er mett etter den gode hamburgeren og føler seg mer lykkelig og tilfreds enn hun har gjort på lenge.

Ettermiddagen og kvelden har gjort stort inntrykk. Et godt inntrykk. Nå sitter hun godt tilbakelent i stolens trygge favn og bare nyter siste rest av kvelden, før hun til slutt innser at det kan være lurt å lytte til kroppens innstendige ønske om å komme seg til sengs.

Midt på natten og i den søteste drøm, våkner hun med et rykk. Hva var det? Hadde hun hørt noen utenfor? Mathilde lytter. Etter en stund i stummende mørke og uten å høre noen flere lyder, om hun da i det hele tatt hadde hørt noen i første omgang, lar hun søvnen innhente henne igjen.

Hun våkner som vanlig 5 minutter før vekkerklokken ringer, står opp og rusler inn på badet. Mathilde har fortsatt nattens lydmysterium i bakhodet, og liker ikke helt tanken på at det kan ha vært noen med onde hensikter utenfor mens hun lå uvitende og sov, eller kanskje det er historien fra kirkegården som har vekket noe i hennes indre. Hun trekker litt på smilebåndet over sin egen håpløshet. «Det er sånne tanker noen med fri fantasi toppet med litt krisemaksimering må slite med.»

Mathilde føler for å høre på en sang som alltid får henne i godt humør. Om det så er etter å ha brukt 15 minutter på å skrape bilen fri for is eller bare for å danse løs hjemme alene i bare trusa. Denne sangen får henne alltid i water igjen.
Hun finner fram mobilen og søker opp sangen mens hun ordner seg på badet. Snart kan man ikke høre annet enn «Hands up» i hele andre etasje i huset.

Hands up, baby, hands up,
Gimme your heart, gimme, gimme your heart
Gimme gimme
Hands up, baby, hands up,
Gimme your heart, gimme, gimme
All your love,
All your love.

Angel face, I love your smile,
Love your ways, I like your style.
What can I do to get closer to you?
Don’t think twice or count to ten.
Don’t take advice, don’t ask me when.
Just come my way, simply kiss me and say…

«Dette minner vel kanskje litt mye om hvordan jeg følte det i går kveld», tenker hun mens hun danser seg bortover for å finne klær til å ha på seg i dag. Hun rødmer når hun tenker på at det var et øyeblikk i går, hvor hun skulle ønske han hadde kysset henne. Mathilde kjenner seg nesten litt yr.

Som vanlig faller valget på noe svart. Svart bluse og svart bukse. Jord og annet skitt vises ikke så godt på svart. Selv om hun også bruker forkle, finner skitne hender veien til andre tøydeler for å tørke seg. Det er derfor enklere å se ren og pen ut i svart, og litt presentabel må man da kunne klare å være.

Frokosten inntar hun ved kjøkkenbenken. Det er ikke lenge før blomstene hun har bestilt vil bli levert, så hun har ikke tid til å sette seg så veldig godt til rette. Etter å ha pusset tennene, er hun klar for mandagens oppgaver i butikken, og den nye uken som venter.

Mathilde låser opp døra og bærer ut blomstene som skal stå utenfor. Det ser ut som om det skal bli nok en deilig sommerdag. Når margerittene, pelargoniaen, stemorsblomstene og hortensiaen er på plass og gjør fasaden fargerik og innbydende, får hun telefon fra bilen som er på vei.

«Hei Mathilde, ville bare si at jeg er ca. 30 minutter unna. Du har vel ikke glemt å sette på kaffe til meg?»

«Velkommen skal du være, Lars. Kaffen er klar til du kommer. Jeg glemmer ikke sånt, vet du!»

Mathilde går på bakrommet for å sette på kaffen og finne fram vasene hun har tømt og rengjort før Lars kommer med ny og frisk forsyning av blomster. Bakrommet var kjøkkenet i dette huset før de gjorde om første etasje til butikk. Her har de nesten ikke endret på noe, for dette rommet er perfekt til rengjøring av vaser, snitting samt oppbevaring av diverse materialer og ting som hun trenger til å lage dekorasjoner og sorgbinderi, og som enkelt lar seg stable. Store benkeplater, vask, komfyr og skap med hyller og skuffer fungerer godt til dette formålet. Dørene på skapene er fjernet for lettere å finne fram, eller er det fordi hun lettere skal kunne ha oversikten over rotet som det nå har blitt litt for mye av.

I en travel hverdag, er det så enkelt å bare sette ting til side, for det kan jo komme til nytte en annen dag. Det er sjelden eller aldri at det har skjedd, og beviset har hun nå foran seg. Nå skjønner hun hvordan foreldrene har fått til å fylle kjelleren gjennom alle disse årene.

«Kanskje jeg rett og slett bare skal sette i gang med rydde her også?» Hun trenger ikke tenke lenge på dette før svaret gir seg selv, for når hun skal finne fram kaffe og filter, må hun grave langt inn i skapet før hun finner det hun trenger.

«Hva i all verden skjedde?» mumler hun til seg selv mens hun ser over rotet som plutselig har dukket opp til overflaten. Hun rister på hodet og sukker oppgitt over seg selv. Mens kaffen gjør seg selv, og hun forbereder snittblomstenes ankomst, ser hun over det skapet hun nesten aldri bruker. Skapet er for så vidt i bruk, men mer som lagringsplass av ting hun ikke vet hvor hun skulle gjøre av. Et fint skap å ha, men bare til det begynner å renne over.

Hun trenger ikke å være tilstede inne i butikken for å følge med om noen kommer innom, for bjella sladrer når noen går i døra, og siden den enda ikke har gitt lyd fra seg, blir hun på bakrommet for å sette i gang.

«Nå må jeg skjerpe meg, så jeg ikke ender opp med enda flere ryddeprosjekter.»

Mathilde drar ut flere gamle kassaruller. Mulig de er fra den tiden butikken åpnet for snart 40 år siden, for de er gule og helt ubrukelige. Her er det ingen vits i å vente med å dra fram søppelbøtta.

«Gamle kopper med slitte og rustne kniver er det visst også nok av i dette skapet, og hva i all verden skal man ta vare på ødelagte lyspærer for? Ingen vits i bortforklare dette med «kjekt å ha»…»

Med yrket som blomsterdekoratør følger skitne, sprukne og ru hender, og såre hender er en del av hverdagen hennes. Mathilde holder hendene sine opp foran seg, og ser på de ru fingrene med korte negler. De er allerede skitne etter å ha gravd inni skapet som ikke har vært rengjort på mange år. Pene hender og lange negler er ikke noe hun er kjent for å ha. Ønsker hun seg det, må hun først finne seg en annen jobb, og det kommer ikke på tale. Hun setter pris på å kunne skape og dele glede med sine flotte kreasjoner, og dette gjør at hun trives veldig godt i jobben. Hun er stolt bærer av beviset om at hun ikke er redd for å ta i et tak.

Halvveis inn i skapet, og en full søppelbøtte senere, hører hun bilen parkere utenfor.

Lars kommer inn med favnen full av fargerike blomster. «Hei!», roper han. «Jeg legger dem fra meg her på disken mens jeg henter resten.»

«Det går fint», kommer det fra bakrommet. «Jeg kommer straks med kaffen din. Den har du fortjent! Jeg har også bakt, så det er bare å glede seg. Disse bollene med cookiedeig i svingene er himmelsk gode. Min egen oppfinnelse som jeg ikke legger skjul på at jeg er veldig fornøyd med. Du må smake!»

Lars er vant med å få servert noe godt til kaffen når han er innom. Spesielt på mandagene, for da har hun hatt tid til å svinge seg på kjøkkenet i løpet av helgen, men kaker og bakst serveres gjerne også i helgene.

«Jeg setter veldig stor pris på å få være en del av smakspanelet ditt», sier Lars, «og disse ser veldig gode ut. Jeg gleder meg.»

Etter å ha plassert snittblomstene i bøtter med vann, tar de kaffen med seg og setter seg ned ved langbordet som står midt i butikken, for å slå av en liten prat. Da hun tok over butikken, var ønsket hennes å skape et samlingspunkt hvor de som ønsket det, kunne komme innom for en prat, noe godt å bite i og en kopp kaffe. Dette prosjektet må sies å ha vært veldig vellykket, ikke bare for det sosiale her i Liljenes, men også for omsetningen hennes.

«Jeg skjønner det av bestillingen at salget har blomstret litt opp igjen i sommer.» Begge ler med munnen full av cookiesnurr.
Mandagsmorgnene er alltid like morsomme når han er innom, og dette er en god start på uken som de begge setter pris på.

Mathilde vet så inderlig godt at han egentlig ikke har tid til å ta seg pause hos henne i det hele tatt, for det er flere som venter levering i dag, og derfor setter hun ekstra pris på at har tar han seg tid til disse minuttene.

Lars takker for kaffen og den kjempegode baksten, og går ut i bilen for å kjøre videre.
«Takk for oppskriften på bollecookiene dine. Kona mi setter alltid pris på de nye oppskriftene jeg har med fra deg, og jeg tenker disse vil bli populære hjemme hos oss.» Han roper ut av vinduet fra bilen før han kjører avgårde. Mathilde vinker etter den store bilen idet den kjører ut mot nye besøk.

Tilbake på bakrommet, er hun i full gang med å rense og snitte blomstene før hun setter dem i de allerede rengjorte vasene. Deretter plasserer hun dem på kjølerommet, hvor de holder seg mye bedre enn i romtemperatur.

De skulle nok ha banket i bordet da de snakket om at salget hadde blomstret, for det har ikke kommet en eneste kunde enda. Blikket hennes faller på koppene med rustne kniver, og hun tømmer dem utover benken. I den ene koppen er det en gullfarget nøkkel. Nøkkelen ser ikke ut som om den hører til noen av dørene her i huset i hvert fall. Hun har vel og merke pusset opp i andre etasje, og i den forbindelse er også dørene byttet ut, men dette er ikke en dørnøkkel, det er hun sikker på. Foruten nøkkelen som hun
synes er ganske så fin og dekorativ, kaster hun alt i søpla. De skitne koppene også, selv om de sikkert bare kan vaskes. Tanken på å drikke kaffe av disse byr henne imot, og derfor blir skjebnen deres avgjort på et blunk.

Bjella i døra varsler at det kommer noen inn i butikken. Mathilde slipper nøkkelen hun har funnet ned i skuffen med de andre nøklene foreldrene, av uvisse årsaker, har tatt vare på opp gjennom årene, og går ut for å ønske velkommen.

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

Beklager at jeg er litt sent ute med neste kapittel denne helgen, og tar derfor med kapittel 7 som plaster på såret.

Jeg har linket til oppskriften på bollecookie/cookiesnurr som det blir spist i dette kapittelet. Disse anbefales. Spørsmålet er om de er fortjent…?

Skriv ut

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar