fbpx
Forside krimroman - som fortjent - forfatter Tove Holter
Dikt Gave Tipsboka

Kapittel 11
Som fortjent?

KAPITTEL 11

«Jeg ser du har fått opp bildet av den første bilen vi brukte til utkjøring av blomster», sier Walter. «Det var en grønn Commer som tidligere hadde vært brukt til å frakte gris av en bonde i nabobygda. Det er veldig morsomt å se det bildet igjen, og med det kommer jeg på hva dere ungene pleide å gjøre med den.»
Faren er innom, og de sitter ved langbordet og prater over en kopp kaffe. Overrasket, setter Mathilde nesten kaffen i halsen. Hun har glemt at han vet om det. «Ja, den var veldig populær hos dere ungene i gata, og jeg husker spesielt at Espen likte den veldig godt.»
«Ja», svarer Mathilde kort.
«Vi visste ikke at dere faktiske pleide å kjøre den, før den dagen bilen skulle selges. Dere ble avslørt av at vi ikke kunne finne bilnøkkelen. Da det gikk opp for gjengen som var samlet utenfor at det var den vi lette etter, kom Espen bort til oss, tok nøkkelen opp av lomma og sa; «Her er den», og så latet han som ingenting. Jeg stod tilbake som et spørsmålstegn».
«Den hadde vi det mye moro med, og vi var jo ikke gamle da vi kjørte opp og ned gata i den. Det var veldig at rart ingen sa ifra til dere, for man kan vel si at det ikke var den tryggeste aktiviteten vi drev med på fritiden.»
«Det gikk heldigvis bra, og vi har hatt mang en god latter av dere, kan du tro.»

Den hyggelige samtalen blir avbrutt av Petter som kommer innom. Han er oppspilt og andpusten, og etter å ha fått tilbake normal farge i ansiktet forteller han om hva han har opplevd i matbutikken.
Mens han forteller, peker han på bildet med Iris og de to mennene. «Jeg så den samme tatoveringen i butikken i dag, Mathilde, og mannen med tatoveringen stirret stygt på meg da jeg spurte om den. Han virket utilpass og hadde ingen interesse av å svare meg. Jeg fikk en dårlig følelse av ham, Mathilde.»

«Hva er det du sier?», spør Walter. «Er Birger i Liljenes? Han har vi ikke sett siden Iris jobbet her for 30 år siden. Hva i all verden gjør han her?»
«Ja, ikke vet jeg, og jeg kan ikke si om det faktisk var samme mannen, men jeg er ganske sikker. Tatoveringen var i hvert fall den samme.»

Mathilde blir nysgjerrig. Hva er det han ville her? Leter han etter Iris? I så fall er det rart at han ikke har tatt turen innom butikken enda. Mulig han akkurat har kommet til Liljenes, og ønsker å manne seg opp før han kommer innom. Etter det hun har hørt, fikk jo forholdet deres en brå slutt.
«Nei, pappa, nå må jeg løsrive meg. Jeg må sette i gang med ordrene som skal ut.»
«Takk for praten, Hildamor. Jeg har kost meg i dag.» Han kysser henne lett på kinnet før han går.

Mathilde ber Petter komme tilbake til når hun skal stenge. «Det er nok av ordre til at vi begge får oss en tur i dag».

«Jeg er tilbake klokka seks. Ikke vær redd for det», sier Petter på vei ut døren. Han er vanligvis en rolig, sindig og rettferdig mann, men i dag er han virkelig oppskaket etter opplevelsen med Birger. Om det da er snakk samme mannen som på bildet. Heldigvis har han fått roet seg ned igjen nå.

Når hun parkerer bilen etter runden sin, venter en overraskelse. Hun ser lysene fra bakgården allerede før hun kjører inn på parkeringsplassen.
Det er ikke bare hun som har sett nytte i flere av tingene de hadde funnet nede i kjelleren. Den fæle bålpannen som hun var klar for å kaste, hadde Espen tatt med hjem og rengjort, og nå er den som ny.
Espen har tent opp bål i den, og lyslenkene som tidligere ikke virket, lyser nå vakkert opp i trærne. På plenen har han lagt ut et pledd og mange fargerike puter.
Det hele er veldig innbydende og romantisk, og Mathilde lar seg lede mot lyset, magien, varmen og Espen som står der smilende med et velkomstglass fylt av hennes favorittbobler utstrakt mot henne. Akkurat i dette øyeblikket føler hun seg verdifull, og hun er full av forventning.

«Velkommen», sa han ømt og gir henne glasset.
«Takk» hvisker hun tilbake i det hun tar imot glasset fra ham.
«Før du sier noe som helst, har jeg lyst til å fortelle deg hva jeg føler for deg. Jeg har holdt følelsene mine for deg innesperret siden kvelden vi var samlet hos foreldrene dine, vel egentlig har jeg vært forelsket i deg siden vi var små…» Han tar en pustepause og henter seg inn igjen. «Altså, jeg elsker deg, Mathilde. Det har jeg alltid gjort, og jeg håper ikke min plutselige trang til å dele mine følelser vil skremme deg.»

Mathilde føler noe lette fra hjertet, og hun begynner å gråte. Fortrengte følelser tar overhånd, og hun lar dem nå få fritt spillerom.
«Sa jeg noe galt?», Espen ser nesten litt skremt ut.
«Neida, Espen, kjære deg», får hun til slutt fram mellom snufsingen. «Jeg ble bare så overrumplet over alt dette, og å få vite at du føler det samme for meg som jeg for deg, løsnet på noe som jeg også har holdt innestengt så lenge.»
Han klarer ikke holde seg lenger, og tar henne inn i armene sine. Det varme kysset han gir henne er fullt av øm kjærlighet for henne, og det smaker av salt Prosecco.

Fortsatt fanget i hans sterke armer, kikker Mathilde opp mot «stjernehimmelen» i trærne, og føler seg lykkeligere enn noensinne.
«Jeg håper du er sulten, for jeg har mye godt å friste med. Vent her et øyeblikk.»
Mathilde er veldig sulten, og hun legger seg ned på pleddet og sukker tilfreds mens hun venter. Stemningen er upåklagelig, dette kan hun godt venne seg til.

Espen kommer tilbake med mat fra restauranten nede i gata. Han har med seg burgeren hun liker så godt, i tillegg til salat, pommes frites og dessert.
Han kjenner henne visst godt når det kommer til mat.
«Jeg vet du liker hamburger og italiensk mat, men hva annet liker du å spise, Mathilde?»

«Du oppsummerte det ganske godt, Espen. I tillegg, liker jeg å bake, så desserter, kaker og bakst i mange varianter kan vi godt legge til på favorittlisten min.»

Espen er mer av den altetende typen, men innrømmer at mors karbonader med poteter, ertestuing og tyttebærsyltetøy med brun saus på står ganske høyt på listen hans.

«Jeg husker at moren din pleide å lage en spesialbløtkake til deg på bursdagen din, Espen, og jeg mener den bestod av halvparten sjokoladefyll og halvparten vaniljefyll. Er det fortsatt den beste kaken du vet om?»
«Nei, etter å ha smakt moren din sin gulrotkake, tror jeg at jeg har fått en ny favoritt.»

Da de ryddet kjelleren, hadde samtalene vært mer av det overfladiske slaget. De hadde blant annet snakket om planene hans for huset han hadde tatt over etter foreldrene sine, og hva andre familiemedlemmer nå gjorde.
I kveld dreier samtalene seg mer om å bli bedre kjent med hverandre.

«Da pappa var innom tidligere i dag fortalte han om Commeren vår. Husker du den?»
«Om jeg gjør! Han bryter ut i latter. «Da vi kjørte den opp og ned gata hjemme, pleide jeg å forestille meg oss to sammen som en familie. Den bilen glemmer jeg aldri.»

Begge har vært gjennom en vanskelig tid, og den har ikke bare vist dem at livet er skjørt, men den har også gjort dem sterkere. De korte og intense dagene sammen på sykehuset for 5 år siden, lærte dem å være takknemlige for det man har, og å følge drømmene sine når man har muligheten.

Nå snakker de om meningen med livet, og verdien av det å kunne være sterke sammen. De har begge vært bitre for det korte livet Håp fikk, og den korte tiden de fikk sammen med henne, men de har også selv opplevd at det er lurt å gi slipp. Å gi slipp på de bitre følelsene og tomheten dette meningsløse tapet ga, har gjort dem begge godt. Minnene derimot, gir de ikke slipp på. Minnene lever fortsatt i hjertet deres og vil for alltid være med dem resten av livet.

Det er ikke bare lykkerusen som gjør Mathilde ør. Proseccoen har også bidratt til at hennes gode humør blir enda noen hakk bedre.
Hun humrer litt for seg selv. «Jeg elsker Prosecco. Da søsteren min, Dorthea, og jeg var på tur med Kiel-ferga en gang, blandet vi Prosecco med Red Bull. Ja, jeg vet, sløsing av gode bobler, men vi hadde kommet tilbake fra Tax Free’en og var nysgjerrige. Vi måtte bare prøve. Vår nye oppfinnelse, Recco,  smakte faktisk veldig godt, og energien vi fikk av den, lot vi få utløp på dansegulvet. Vi rocka hele kvelden igjennom.»
«Det skulle jeg så gjerne ha sett», hvisker han i øret hennes.

«Da jeg kom i dag, var det mørkt inne hos deg, og siden bilen din var borte gikk jeg ut fra at du ikke var hjemme, men jeg syntes allikevel jeg hørte lyder innenfra».
«Javel?» Mathilde legger hodet på skakke og fortsetter, «det var da rart. Så vidt jeg vet, var det ingen igjen i butikken da jeg låste og dro.»
Hun har blitt nysgjerrig, men hun har absolutt ikke lyst til å forlate armkroken hans for å sjekke hva det kan skyldes. Allikevel tar hun seg i nakken. De må bryte opp nå. Hun har en lang arbeidsdag i morgen, og hun skal tidlig opp. Flammene i bålpanna har blitt til glør, det er tomt for mat og drikke, men magien er der fortsatt, og fordi hun så gjerne ønsker at den skal vare litt lengre, ber hun ham med inn.

Etter å ha helt vann over glørne i bålpanna og satt lokket over, låser de seg inn i butikken. De kommer ikke lenger enn til kjellerdøra, når Mathilde føler at det er noe som ikke stemmer. Den står åpen, men hun klarer ikke komme på om hun har vært der nede i dag. «Det hender jeg går litt på autopilot når jeg er stresset, så det kan jo være meg.»
Mathilde skrur på lysene, og når hun ser store fotspor over hennes nyvaskede gulv som går mellom kjellerdøra og utgangsdøra, er hun ikke lenger i tvil. Her er det noe som ikke stemmer, og det er lett å se at det ikke er hennes skostørrelse som har laget de støvete fotsporene på gulvet.
«Se!» hun peker forskrekket mot fotsporene. «Du hadde rett. Noen har vært her inne.»
«Ja, men jeg tror ikke de er her lengre nå», sier Espen for å prøve å roe den spente stemningen. «Fotsporene leder ut av butikken, ikke inn.»
«Om de ikke er her lengre, går jeg ned i kjelleren for å sjekke», sier Mathilde, og før Espen rekker å registrere at dette faktisk betyr at hun har tenkt å gå ned uten i det hele tatt å være sikker på om hun vil møte noen der nede, er hun på vei ned trappa.
Den knirker. «Hysj!» Mathilde stopper opp litt med Espen rett bak seg.
Hun hadde ikke lagt merke til knirkingen før nå. Enten har hun overhørt lyden tidligere, eller så er det stemningen som får den til å virke så øredøvende.
Espen liker absolutt ikke situasjonen, men han kan da ikke la henne gå ned alene. «La meg gå først», hvisker han.
Nervøs som hun er, gjør hun som han sier. Hun lar ham gå foran seg ned i kjelleren, og når de kommer ned, ser den ikke lenger ut som da de forlot den på søndagen.
«Det har definitivt vært noen her nede», hvisker de i munnen på hverandre.

Alt som de hadde ryddet inn i hyllene, er kastet utover gulvet. Det ser ut som om noen har hatt det travelt i sin søken, og å rydde etter seg har det tydeligvis ikke vært snakk om.
«Dette minner litt for mye om containermysteriet, Espen. Det er like rotete her som det var utenfor containeren lørdag og søndag morgen. Husker du?»
Espen er enig. «Vi må kontakte politiet, Mathilde. Du kan ikke lenger tro at det dreier seg om uskyldig leting gjennom andres søppel.»
«Ok, jeg kontakter dem i morgen tidlig. Det er ingen vits i å forstyrre dem nå så sent på kvelden.»
Han er ikke helt enig i at hun skal vente så lenge, men ingen andre vil uansett røre kjelleren før politiet kommer, og når hun aksepterer å la ham overnatte sånn for sikkerhets skyld, lar han seg overtale. De kan vente til i morgen tidlig.

Magien ble brått byttet ut med en blanding av spenning og nervøsitet, og hvor inntak av Prosecco vanligvis ville ha framskyndet søvnen, lar den nå heller vente på seg.
«Hvem tror du det er som har vært her?» Mathilde er usikker på om Espen som ligger ved siden av henne har sovnet, så hun hvisker forsiktig.
«Jeg vet ikke» kommer det like forsiktig tilbake. «Hadde vi visst hva de er ute etter, ville saken kanskje vært enklere å forstå. Har du noen formening om hva det kan være?» Mathilde ristet på hodet i mørket. «Nei, jeg aner ikke.»
Etter det som virker som en evighet, ikke det at han ikke liker å ligge i samme seng som henne, men nå ønsker han bare at neste dag vil komme så fort som mulig, sovner de i hverandres armer.

Neste morgen våkner Espen først, og han blir liggende og beundre henne. Små snork unnslipper leppene hennes, og han må smile. Hun er så søt.
Han tenker på gårsdagen, og han angrer på at han ikke undersøkte lydene som han mente å høre fra innenfra butikken i går ettermiddag, men han hadde vært så fokusert på overraskelsen sin til henne, at han hadde latt det passere.
Han tenker på hvordan kvelden egentlig kunne han blitt avsluttet, om det ikke hadde vært innbruddet, og sender den skyldige for dette en dyster tanke.

Etter å ha fått i seg litt mat på morrakvisten, ringer Mathilde politiet. Det tar ikke lange tiden før Martinsen og Andreassen fra lensmannskontoret stiller opp utenfor butikken. De undersøker døra og låsen. Den er ikke brutt opp, og siden Mathilde er helt sikker i sin sak når det gjelder å ha låst den før hun kjørte ut med blomstene, konkluderer de med at den må være dirket opp. «Å dirke opp en dør, er ikke noe alle klarer sånn uten videre. Det er mulig vi har med en gjenganger å gjøre.»
«Har du sjekket om det er noe som er stjålet?» spør Martinsen.

«Ja, jeg har sjekket, og jeg kan ikke se at noe mangler. Til og med pengene i kassa ligger der jeg forlot dem.»
«Du burde ikke la det ligge penger i kassa», Andreassen høres litt belærende ut.
«Jeg gjør vanligvis ikke det», svarer Mathilde, «men innbruddet i går var ikke den eneste overraskelsen jeg fikk, så pengene måtte dessverre vente denne ene gangen». Hun sender Espen et kjærlig smil.

Etter at de forteller om episodene med containeren gjør politiet en grundig gjennomsøkt undersøkelse av kjelleren. De konkluderer med at dette kan se ut som om det er snakk om samme gjerningsperson. «Vi kan selvfølgelig ikke være helt sikre, men det ville være rart hvis det plutselig skulle være snakk om flere som har behov for å finne noe i din kjeller eller søppelet ditt.»
«Bor du alene?»
«Ja, jeg gjør det. Nå gjør du meg nervøs, Martinsen. Tror dere de kommer tilbake?»
«Det er tredje gangen du opplever dette, så om vedkommende ikke har funnet det han eller hun leter etter, må jeg dessverre svare ja på spørsmålet ditt. Det er fullt mulig at de vil komme tilbake. Hvis så er tilfelle, er det bedre å være føre var. Jeg vil i hvert fall anbefale å være forsiktig.»

«Har du noen som kan bo her sammen med deg til vi har fått klarhet i dette?» Andreassen har endret tonefallet sitt, og nå virker han mer omsorgsfull enn belærende.
Espen skyter inn i samtalen. «Vi løser det», sier han bestemt. «Enten bor jeg her sammen med henne til dere finner ut av dette, eller så bor hun hjemme hos meg.»
«Ok, men gi oss beskjed for hva dere bestemmer dere for, sånn at vi vet om det er dere eller vedkommende vi ser her når vi patruljerer forbi her. Vil vil jo helst unngå å brase inn og skremme dere, om vi skulle tro det var innbruddstyven vi hadde oppdaget.»
«Takk. Det er fint. Vi skal gi dere beskjed.» Espen har det travelt, og må dra på jobben.

«Ja, for jeg vil helst slippe å bli vekket av full utrykning.» Hun merker at alle de tre mannfolkene ser rart på henne, og skjønner at det er smilet rundt munnen de reagerer på. Mathilde tillater seg å se litt humor i alvoret også, men tar seg sammen og skrur av smilet for å unngå å bli sett på som om det er noe som ikke stemmer i topplokket.
Humoren har reddet henne mang en gang. Føler hun seg fanget i en vanskelig eller alvorlig situasjon, som nå, finner hun ofte fram klovnen inni seg. Tull og fjas bringer fram gleden i henne, og med hjelp fra denne gleden, er det lettere å takle det som er vanskelig for henne. Noen vil kanskje si at det hun gjør, bare er å utsette møtet med det som er vanskelig, og at hun før eller senere vil måtte ta et endelig oppgjør med seg selv. Når hun hører dette, er det selvfølgelig grunn til ettertanke, for hun har hørt om mange som har blitt syke av å stenge inne følelsene sine.
Men, glede er også en følelse, og det er den hun helst vil kjenne på nå.

Martinsen og Andreassen forlater dem idet to forskrekkede foreldre kommer styrtende inn. Ryktene hadde spredd seg raskt. Men, de sa bare at politiet hadde utrykning med butikken som mål. Når den egentlige årsaken til utrykningen forsvinner en plass mellom der ryktet startet, til det når fram til Deanne og Walter, resulterer det i at noens fantasi leker seg mer fritt enn andres.
Foreldrene hennes er som Mathilde selv, og fordi fantasien tok helt overhånd, forventer de det verste når politiet er involvert. Gleden er derfor stor når det kjæreste de har står der i beste velgående sammen med Espen.

«Takk og lov!» De puster og peser etter løpeturen, så det er nesten umulig å høre hva de sier. «Denne kroppen er mer slarkete i hengslene enn noen gang.» Walter prøver seg på en forklaring av dårlig kondis, og håper kommentaren hans kan lette litt på stemningen hans kone er i.
«Det må jeg si var raskt levert.» Mathilde hinter til ryktene.
«Vi måtte hit med en gang vi fikk høre at de var her, og fordi vi ventet det verste, løp vi hele veien hit».

«Nå må dere fortelle hva som har skjedd?» Walter hadde fått igjen pusten.
Foreldrene blir informerte, og etter en god kopp kaffe er nervene deres tilbake der de skal være, under huden.
«Stakkars deg, og etter all den innsatsen dere har lagt ned i den overfylte kjelleren. Nei, vi rydder kjelleren for deg i dag, så slipper du.»
«Tusen takk, det setter jeg stor pris på. Nå ble jeg veldig glad.»

Tove Holter - matblogger - forfatter - maler

Her er det noen personlige referanser

Grønn Commer har min mann lekt seg med i sin barndom – lekt og kjørt (uten tillatelse). Episoden med salg av bilen og nøkkelen i lomma er sann.

Martinsen og Andreassen = Eldstemann Martin og yngstemann Andreas. De må jo få være med de også.

Historien om søsteren min, Kiel-ferga og Recco er også sann.

print

RELARTERTE SAKER...

ingen kommentarer

legg igjen en kommentar