Hva om…

Det hender jeg er privat på bloggen min, og dette er et av de innleggene.

Dette skrev jeg på min private FB-side natt til 15. juli i år: «Klokka er snart 02.00. Det er tre og en halv time siden vi var vitner til en lastebil som meide ned mange mennesker og fortsatte videre ned strandpromenaden i Nice. Sirenene er fortsatt å høre utenfor. Lars sin blodige bukse ligger i bløt, etter at han bidro med førstehjelp til mange. Han har sett mye vondt i kveld. Vi har to rom på hotellet, men i natt deler vi tre ett rom. Føles best sånn. Andreas har endelig sovnet, men vi andre ligger fortsatt våkne… Føler med alle berørte i kveld.»

I år var vi tre fra familien som reiste sammen på ferie, fjerdemann reiste sammen med sin kjæreste og hennes familie.
Jeg har flyskrekk, men reiser allikevel på tur med familien. Det er tross alt bedre å reise ut i verden og oppleve nye og spennende ting, enn å sitte hjemme i min trygge stue, eller er det det?
Hver gang jeg leser om terrorangrep, stiller jeg meg selv spørsmålet: «Hva om dette var oss, hva ville vi gjort da?», og hver gang har jeg kunnet prise meg lykkelig over at det ikke var noen av oss som ble rammet.

Kvelden 14. juli hadde vi bestilt bord i hotellets restaurant som ligger på strandpromenaden i Nice.
Vi fikk bord til kl. 21.15. Vanligvis ville vi ha bestilt bordet litt tidligere, men fordi det var Frankrikes nasjonaldag og vi var sent ute, tok vi imot bordet den tiden som var ledig.
Vi fikk et bord ute på terrassen, med fantastisk utsikt til fyrverkeriet som skulle starte kl. 22.00. Da fyrverkeriet startet, ble alle lysene langs promenaden slukket slik at man kunne oppleve det i mørket. Vi var ferdige med maten, men satt fortsatt ved bordet og nøt utsikten. Fyrverkeriet varte i 15 – 20 minutter, og da det var ferdig, ble lysene skrudd på og regningen for maten kom. Vi snakket om hvor mye vi skulle gi i tips, og hørte plutselig en lyd bak oss. Akkurat da jeg sa at det hørtes ut som om noen som ble påkjørt, kom den hvite lastebilen til syne på andre siden av veien for der vi satt.
Vi trodde med en gang at sjåføren hadde mistet kontrollen over bilen og havnet ved et uhell ute på promenaden, men dette var helt til vi ble vitner til at sjåføren ga gass og kjørte over salgsboden og mange mennesker på promenaden.
Vi så ikke sporet av mennesker den la bak seg, men det var lett å forestille seg det.
Mannen min, Lars, holder bl.a. kurs i førstehjelp, og vår første tanke var at vi måtte bidra. Lars løp for å hjelpe til, mens Andreas og jeg ble stående litt paralyserte igjen på restaurantens terrasse. Hva hadde vi egentlig vært vitne til? Hva skulle vi gjøre?
Det løp gråtende og skrikende mennesker i alle retninger på promenaden, men plutselig begynte alle å løpe mot oss. Min tanke var da at han hadde snudd og kom mot oss, men dette var da bilen hadde blitt stanset, og politiet skjøt mot den.
Vi ble da dratt inn i restauranten som nå var overfylt av kaos og redsel.  Fra restauranten kan man gå inn i hotellet vårt, og kelnerne ropte at vi skulle gå inn dit.

Det som møtte oss i hotellets resepsjon var vi ikke forberedt på. Her lå det en livløs gutt som fikk hjerte- og lungeredning. Jeg tenkte med en gang at dette ikke kom til å gå bra.
Når man er i sjokk og panikken råder, tenker man ikke klart. Moren til gutten stod ved siden av og ropte: «My baby! Does anyone know CPR?» Dette på tross av at det var noen som hjalp til så godt de kunne.
Jeg tenkte heller ikke klart, og med tanken om at Lars kunne hjelpe, gikk jeg ut på trappen til hotellet for å se etter ham. Men, jeg forlot også Andreas i to minutter mens jeg så etter ham. Da jeg stod på trappen, lå det en mann på fortauet rett nedenfor. Beina hans var tildekket med et teppe. Rundt ham stod det en gruppe mennesker, og en av dem ropte: «Dad!», og rev av seg t-skjorten sin i ren frustrasjon.
Jeg kunne ikke se Lars og gikk inn igjen, hvor Andreas nå stod og støttet seg til veggen, likblek i ansiktet. Det var på tide å komme seg opp på rommet.

Vi hadde rom i andre etasje, og vi gikk trappen opp. Den var full av mennesker som hadde søkt tilflukt i hotellet. Vi ble møtt av et par som lurte på om det hele var over nå, noe jeg dessverre ikke kunne svare på.

Vel inne på rommet, lurte jeg på hvordan det gikk med Lars.

Andreas var i sjokk, og skalv veldig. Vi la oss på sengen og snakket om hva som hadde skjedd. Vi kom fram til at vi hadde hjulpet til som best mulig ved å trekke oss tilbake og dermed ikke være i veien for de som hjalp til.

Etter en stund kom Lars tilbake, og han var tilsølt av blod. Han måtte bare komme inn for å sjekke hvor vi var. Da han så at vi var trygge gikk han ned for å gå ut igjen. Det fikk han ikke lov til av en sivil politimann som nå hadde kommet til hotellet.
Lars ble fortalt at det var to gjerningsmenn og den ene hadde tatt gisler i en restaurant lenger ned i gaten. De hadde ikke oversikt over situasjonen, og han måtte derfor gå tilbake til rommet. Vi hadde tidligere orientert oss hvor nødutgangen var, men dobbeltsjekket nå dette igjen. Hva om…?

Den hvite buksen hans ble lagt i bløt i badekaret i et forsøk på å få den ren.

Det er veldig frustrerende når man vet at det er behov for hjelp noen meter unna, men ikke får lov til å bidra, men det er også viktig å tenke på sin egen sikkerhet.

Lastebilen stanset 180 meter unna der vi satt tidligere på kvelden, og der hvor Lars løp over gaten for å hjelpe til. At lastebilen ble beskutt av politiet, hørte han ikke. Om han fortsatt hadde vært der for å hjelpe til om han hadde hørt dette, er umulig å svare på. Hva om…?

Morgenen etter, gruet vi oss til å gå ned. Hva ville vi forvente å se?
Hotellets frokostsal var ute mot promenaden, og frokosten ble inntatt raskt og i stillhet.

Lørdag 16. juli sjekket vi ut av hotellet, og da spurte vi om hvordan det hadde gått med gutten i resepsjonen. Det gikk som jeg ante, han og faren hans døde den kvelden.

Etter opplevelsen i Nice har vi alle tre vært plaget av tanken; Hva om…?
Hva om vi hadde fått bordet litt tidligere?
Hva om
regningen hadde kommet litt før?
Hva om Andreas hadde gått ut på promenaden i forveien for å ta bilder av fyrverkeriet, som vi snakket om?
Hva om det var Andreas som lå i resepsjonen og trengte hjelp?
Hva om noen av oss lå hjelpeløse på promenaden, og den som kunne hjelpe til, blir nektet å gå ut?
Hva om mamma og pappa døde den kvelden?
Hva om jeg hadde prøvd å hjelpe sammen med pappa?
Hva om jeg kunne få vite hvordan det gikk med de jeg hjalp?
Hva om jeg kunne ha fått gå ut igjen for å hjelpe?
Hva om lastebilen hadde kommet mens lyset fortsatt var slukket og alles øyne var vendt opp mot himmelen?

Vi er klar over at dette er en normal reaksjon, og det har ikke vært lett å riste av seg disse tankene, men vi har brukt hver kveld på å snakke sammen før vi skulle legge oss, og det går fremover med oss alle tre.

Bildet øverst i innlegget er klippet ut fra artikkelen i VG.no som møtte oss i Nice.

 

 

PRINT

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Velkommen til min side som stadig fylles på med min MATglede og smakfulle idéer.
Her finner du inspirasjon til både hverdagen og festlige lag.
Siden er også krydret med mine malerier, blomsterkreasjoner, dikt og taler m.m. 

LETER DU ETTER NOE GODT?
Søk